Lager kunst for å redde Y-blokka

Du er aktuell med en ny fotoserie om Y-blokka. Kan du fortelle om prosjektet?
Jeg har tidligere gjort fotoprosjekter der jeg undersøker arkitektur som representant for kollektive minner og politisk ideologi, spesielt tilknyttet til utviklingen av det norske sosialdemokratiet. Operaen (2010) og Marienlyst skole (2000) er eksempler på dette. Da debatten om riving av Y startet, var det derfor naturlig for meg å fotografere bygget. Jeg har fotografert over 2–3 år og har i denne perioden rettet jevnlige henvendelser til Statsbygg om tilgang til byggets innside, men uten å få innpass. Derfor består serien kun av fotografier fra utsiden så langt. Jeg jobber imidlertid også med en bok om Y (Orfeus Publishing), så jeg har ikke gitt opp håpet om fotografering på innsiden.

‍

‍

Statsbygg er ikke besluttende myndighet. De utfører oppdraget de er pålagt – et oppdrag flere innad i Statsbygg synes er svært problematisk. Da blir kanskje den naturlige responsen å imøtegå henvendelser med taushet og konsekvent avslag. Jeg synes imidlertid en mer konstruktiv tilnærming fra deres side hadde vært å ta ønsket om å dokumentere bygget i videst mulig grad på alvor og gi tilgang til fotografering når noen vil lage en bok om bygget.

‍

‍

Før boken utgis, har du laget en serie på 24 postkort som akkurat ble lansert. Hva var bakgrunnen for det?
Postkortformatet peker mot historieløsheten som ligger i å tillate rivingen bygget. Ikke bare fordi det er enestående arkitektonisk og kunsthistorisk viktig, men som et symbol på en era i norsk etterkrigshistorie og for utviklingen av det norske sosialdemokratiet. Dette er et monument som vi bør være stolte av, ta vare på og vise frem. Jeg opplever at der mange andre land vet å bære med seg sin historie, er vi i unge Norge mest glad i det som er nytt. Dette ønsker jeg å problematisere. Videre er det jo helt absurd at politikerne fullfører en høyre-ekstremist sitt mål. Han angrep et viktig symbol, og det stod svært godt i mot angrepet. Dette sosialdemokratiske symbolet er det derimot ikke sikkert at overlever den sittende regjeringen.

‍

‍

Fotoserien er en del av programmet til osloBIENNALEN. Hvordan oppstod samarbeidet og hva har det betydd for prosjektet?
Samarbeidet oppstod ved at jeg viste prosjektet til mine kontakter og forhørte meg rundt om det var en setting dette kunne passe inn i. Etter hvert kom jeg i kontakt med oB sine kuratorer og det ble raskt enighet om å inkludere prosjektet i høstlanseringen. For prosjektet har det betydd muligheten (budsjett og produksjonsapparat) til å distribuere postkortene i langt større skala enn om det hadde vært med i en ordinær utstilling. Det mener jeg kler prosjektet godt. Postkortene er plassert på 25 lokasjoner som inkluderer museer, gallerier, steder for turister, bygg tegnet av Viksjø, samt andre bygg som skal tømmes for sin opprinnelige aktivitet og som går en uviss skjebne i møte.

‍

‍

På et tidspunkt omskolerte du deg i et forsøk på å slutte som kunstner. Hvordan fant du veien tilbake og er det prosjekter som Y-blokka, som har direkte innflytelse på samfunnet rundt oss, som engasjerer deg?
Jeg trodde jeg var ferdig ja, men så oppstod det et behov for å jobbe med kunst likevel. Jeg tror det handler om å skape et eget rom og en egen måte å reflektere på, som jeg ikke får til i andre settinger. Samtidig opplever jeg det som krevende, så det er en god del kamp også. Så lenge det er prosjekter som oppleves som viktige for meg, så gjør jeg det og tar kampen med på kjøpet. Nå jobber jeg med flere prosjekter som kretser rundt hvordan vi organiserer samfunnet. Samtidig sitter jeg og drodler med noe helt annet på atelieret når jeg har tid til å være der – så hva som kommer lenger frem i tid har jeg sluttet å spå om.