Andre fortellinger fra hverdagen i flyktningeleir

Din pågående utstilling It is a light which objectifies everything and confirms nothing (part two) på Buskerud kunstsenter følger opp en utstilling du hadde for under ett år siden, der du fotograferte flyktningeleiren Moria Camp på den greske øya Lesvos. Kan du si noe om hva publikum får se i utstillingen?



Her har jeg fulgt flyktninger og migranter som driver med idrett gjennom organisasjonen Yoga and Sports for Refugees. De driver med yoga, svømming, bryting, muay thai, kung fu, kick-boksing, parkour, bodybuilding og boksing og annet. Organisasjonen bruker idrett for å hjelpe folk å finne verdighet og mening i en usikker og utfordrende hverdag.

‍

‍

I den forrige utstillingen var fraværet av menneskene som befolker denne tungt kritisert flyktningeleiren påfallende i bildene dine, som viste etterlatenskaper og det fysiske rammeverket for flyktningeleiren. Denne gangen er det nettopp menneskene og deres aktiviteter som er i fokus. Kan du si noe om dette skiftet?



For meg er ikke det egentlig et skifte, menneskene er også del av historiene i det forrige verket. For meg er det heller en forlengelse. Her har jeg valgt å gå veldig tett på menneskene, samtidig som jeg ikke viser ansiktene. Det er flere grunner til det. Målet mitt er ikke å formidle den enkelte, men en gruppe og en opplevelse, slik at det blir en fortelling om mer enn det vi ser.  Så på en måte ganske likt som forrige arbeid, men jeg ser jo at det å trekke mennesker inn i bildene, oppleves nærere. Mange av disse folka er jo utrolig spreke, jeg tror også det skaper en nærhet siden det å trene, eller ønsket om å trene, er gjenkjennbart for mange, i alle fall her i Norge.

‍

‍

I et intervju her på bloggen om prosjektets første del uttalte du at bildene dine ”ligger tett på en journalistisk, dokumentarisk stil. Men jeg opplever at klassiske katastrofefotografier som nå omgir oss, lammer oss fort …”. Er vi blitt immune i møtet med bilder fra humanitære katastrofer, eller har fotografen fremdeles en rolle å spille i å tolke og fremstille denne type begivenheter?

Både ja og nei. Ja, vi har fortsatt mye å komme med. Det er utrolig mange gode fotojournalister der ute. Men jeg tror også det er viktig å utfordre det visuelle språket, fordi det å lese bilder i en bildestrøm, slik vi gjør i dag, gjør at vi leser bilder på en annen måte enn tidligere. Jeg opplever at folk er blitt flinkere til å lese bilder, og jeg tenker at dette gjør at vi kan fortelle historiene på andre måter enn tidligere. Eller i hvert fall supplere med andre fortellinger. Fra Lesvos for eksempel, ser vi vanligvis overfylte båter, redningsvester, telt, og gråtende barn. Jeg tror den massive strømmen av bilder med samme type innhold både gjør oss numne, og bidrar til at vi distanserer oss fra alvoret bildene viser. Vi ser så mange voldsomme bilder, men vi orker ikke ta inn alt. For meg har det vært om å gjøre å komme så nært det hverdagslige som mulig, det som vi kan kjenne oss igjen i. Med så mange heftige historier, må en gi seg selv pauser for å klare å gå inn i det. Jeg forsøker å skape rom for dette ved å fortelle om noe annet.

‍

‍

Du har nå reist til Lesvos og Moria Camp flere ganger for å skildre stedet og menneskene. Er dette noe du kommer til å jobbe videre med også etter denne utstillingen?

Ja, konkret kommer jeg til å reise tilbake i oktober-november i år. Nå som jeg har bygget opp gode relasjoner, står jeg også friere til å utfordre bildeuttrykket. Det jeg vil, er å fortsette å utfordre rommet mellom det fortellende og det formale, men også mellom det journalistiske og det iscenesatte. Dette kommer jeg også til å ta med inn i nye områder; jeg skal til Queensland i Australia i mars, og jeg er også i ferd med å etablere et nytt samarbeid knyttet til romfolk i Romania.

‍

‍