Damian Heinisch utstillingsaktuell i London

‍

Tidligere i år mottok du den prestisjetunge Mack First Book Award, som den første skandinaviske prisvinneren noen sinne. Kan du fortelle om bildene i boken og utstillingen?

Bildene som utgjør boken er et destillat av en lang prosess, resultatet av en reise gjennom Europa i 2013, et omfattende prosjekt som så på min families historie i forbindelse med andre verdenskrig. Jeg benyttet tog som transportmiddel for å komme til de enkleste destinasjonene Polen og Tyskland, samt lokasjonen for min bestefars ukjente gravsted; Ukraina. Togreiser har vært en essensiell del av min families historie, relatert til deres forflytting grunnet emigrasjon og deportasjon, så jeg valgte å gjennomføre reisen på samme måte som mine forfedre.

Jeg endte opp med cirka 120 ruller med 35mm fargefilm, noe som resulterte i 4324 bilder tatt på en jernbanelinje som strekker seg 4232 km. Mesteparten av tiden var kameraet foran øynene mine. Toget beveger seg i et enormt tempo, så reaksjonen  som fotograf må skje konsekvent instinktivt. Flere av bildene jeg så gjennom søkeren maktet jeg ikke å fange grunnet treghet, noe som innebar en reell følelse av tap. Fotografering kan være veldig alvorlig. Mediet er en projisering av indre lengsler. Bilder henger fast i vår bevissthet, ønsker å forløses, ved å bli en del av det konkrete og todimensjonale rom. Det er dette som er fotografi for meg. Jeg var lenket til togvinduet. Det doble vinduet som søkerbildet og vinduet mot landskapet sett igjennom dette var min virkelighet under denne reisen.

Det er ikke resultatet fra den fysiske reisen vi ser i boken. Tvert imot ser betrakteren bare en bit av den; et utfall av en ny og transformert reise inn i mine fremkalte fotografier. Den tredje og siste reisen førte meg inn i den virtuelle verden, hvor jeg fulgte togsporene kilometer for kilometer hele veien fra Oslo til Debalzewo i Øst-Ukraina.

‍

‍

Prosjektet tar utgangspunkt i din families historie, og din bestefar som døde etter å ha blitt sendt til arbeidsleir i Ukraina i 1945. Kan du si noe om prosessen som ledet deg til å utvikle et kunstnerisk prosjekt om denne dystre siden av din egen familiehistorie? Hvordan skal du jobbe med denne tematikken videre?

Emigrasjon har preget min families historie mer enn noe annet. Tidligere har jeg holdt dette faktumet på armlengdes avstand, da det opplevdes som for personlig, men for noen år siden begynte jeg å konfrontere realitetene. Det var som å åpne Pandoras eske og det forandret livet mitt fullstendig. Jeg ble tvunget til å forandre meg og jeg forstod at det var på tide å reagere. Resultatet er et omfattende arkiv av materiale fra vår tid. Prosjektet er knyttet til meg på et ytterst privat nivå, men det forteller også en prekær, universell historie.

Prosjektet har både en narrativ og konseptuell struktur. Denne strukturen er representert gjennom fire europeiske nasjoner, fire generasjoner, fire sesonger og elementer, samt fire fotografiske metoder. Disse understreker en syklus av liv. Delene er knyttet sammen i en historisk tidslinje som starter med deportasjonen av og dødsfallet til min bestefar i 1945. I denne perioden skrev han en dagbok i gulagen hver eneste dag. Ved hjelp av en venn, den samme som begravde han, ble dagboken returnert til hans kone i 1947. Etterhvert kom den i mitt eie. Jeg leste dagboken, og oppsøkte området i Ukraina hvor hans ukjente grav ligger.

Det området som min farfar levde i før han ble deportert gikk fra å være en del av det tyske riket til å bli en den av det sosialistiske Polen. Der levde man med en tvunget transformasjon, fra en tysk kultur til et samfunn preget av doktrinene i Sovjetunionen. Her oppdro min far meg og min bror, før hele familien flyktet til Tyskland. Jeg dro tilbake til Polen, dokumenterte områder som definerer minner fra min egen barndom, og halve slekten min som fremdeles bor i området. I Tyskland fotograferte jeg min far i hans eksil, hans drøm om en emigrasjon fra den polske til den tyske kulturen. Jeg har nå levd i Norge i nesten tyve år. Norge er på en måte mitt eksil. Min drøm. Det er et sted hvor jeg får rom til å reflektere rundt spørsmål knyttet til identitet og tilhørighet.

Mitt mål er å lage fire bøker som reflekterer prosjektets fire sentre. Et utkast av den ukrainske delen ble vist på utstillingen Erde, Wind & Feuer på Noplace og i utstillingen Lucia på Blomqvist, kuratert av Kristian Skylstad. En sammensetning av alle de fire komponentene av prosjektet var dessuten stilt ut på Henie Onstad Kunstsenter i fjor, og er med i den fjerde utgaven av Norwegian Journal of Photography. Sånn sett fungerer boken «45» som en prolog til hoveddelen som skal følge kort tid etter.

‍

‍

Etter togreisen satt du igjen med rundt 4000 eksponeringer på 35mm film. Hvordan gikk du fram for å redigere ned et så omfattende materiale til en bok på 190 sider?

De siste årene har fotoboken som medium blitt veldig populært. Jeg hadde første møte med mediet i min utdanning på Folkwang Universitetet i Essen. Vi hadde alle fasiliteter, inkludert et bokbinderi, for å kunne ferdigstille bøker av aller høyeste kvalitet. Her fulgte jeg lidenskapelig med på fotobokprosjektene til mine medstudenter, men jeg tok en avgjørelse om å selv ta en annen vei. Fotoboken som medium føltes så enkelt, og hadde et veldig klassisk preg, samtidig forble behovet for å lage en fotografisk bok i min bevissthet.

Etter at jeg kom tilbake fra Ukraina i 2013 forsvant materialet inn i arkivet mitt. Jeg så over det først tre år senere da tiden og energien tillot det. Jeg så et stort potensiale i materialet som fotobok. I 2017 ble jeg med på fotobokworkshop ledet av Nicholas McLean og Alessandro Calabrese.  Deltakerne ble bedt om å utfordre boken som format. Workshopen resulterte i produksjonen av en dummy. Det er her grunnkonseptet for 45 ble utviklet, og senere foredlet. Sekvensen av bilder i boken fulgte logiske mønstre og kronologien i reisen.

Mentorene ønsket ikke å se boken bli en form for katalog med det opprinnelige materialet, så jeg plasserte bildene i fem synkroniserte Carousel prosjektorer. Installasjonen 45 ble en del av utstillingen eõ på Noplace, og en del av Høstutstillingen 2018. Prosjektet gikk fra å være kronologisk til å bli omstrukturert som en gåte. Jeg ble overrasket over prosessen, da jeg delte opp de opprinnelige bildene. Målet ble å komme nærmere de menneskelige aspektene; et høyere abstraksjonsnivå assosiert med overvåking, tilslørt i støy. Gjennom dette håpet jeg å etterlate betrakteren med en akutt og eksistensiell følelse.

Prosessen var intuitiv, men samtidig utfordrende. Jeg er vant til at prosjekter og bilder deles opp og mister sammenhengen sin når jeg for eksempel publiserer de på sosiale medier, men jeg hadde aldri tenkt på det som en konseptuell tanke i arbeidet mitt. Som lærer forstår jeg at motstand er en kraft i fremdriften og utviklingen. Jeg setter selv studentene mine i slike situasjoner. Da måtte jeg våge å kreve det av meg selv også. Denne boken er et resultat av en uforutsigbar reise, et preludium til et prosjekt som har endt opp med å ta over hele livet mitt.

‍

‍

I dette prosjektet jobber du med fortiden i mediet fotografi som kan sies å være konstruert for å registrere nåtiden. Hva er dine tanker om å bruke fotografiet til å bygge en bro mellom fortid og nåtid?

Hvis man skal se strengt på det, blir fotografiet til fortid i det øyeblikket man trykker på utløseren, men det er ikke så relevant her. I mitt prosjekt jobber jeg med en tidslinje som strekker seg fra fortid til nåtid over et tidsrom på cirka sytti år. Jeg oppsøkte muligheter der jeg kunne fotografere motivert av minner. Håpet var og er at disse minnene også kan eksistere i nåtid eller fremtid.

Prosjektet er tematisk knyttet til ideen om et felles minne. Det kaster lys over hendelser, erfaringer og minner som har påvirket millioner av familier i Europa, og som fremdeles gjør det. Det er som om jeg har fotografert spor av gjenferdet som har blitt begravd i verdenshistoriens ufattelige brutalitet, og som fremdeles viser seg i dagens virkelighet. Det er vår plikt å se utover vår egen tid og forstå de historiske linjene, slik at vi ikke gjentar tidligere feil. Vi må se ting som de var, for å forstå ting slik de er.

Det kan se ut som om Europa har slikket sine sår etter andre verdenskrig. Naboer har blitt venner og grensene har åpnet seg, noe som har skapt nye muligheter. En følelse av uutholdelig skam har dog kommet som en konsekvens av hendelsene og erfaringene som ble gjort i denne fatale perioden av verdenshistorien. Historien påvirker vårt hverdagsliv, våre valg og vårt indre. Hendelser som hadde innflytelse på våre foreldre har blitt en del av vårt DNA. Tragisk nok ble min reise til Ukraina fulgt opp av en blodig borgerkrig. Historien ser ut til å gå i syklus. Prosjektet blir universelt i sin parallelle narrativ med globale politiske forskyvninger.

Europa har flere flyktningeleirer, og tusenvis av mennesker venter på et nytt liv. Vi leser om moderne, systematiserte arbeidsleirer i fjerne land, men oppmerksomheten vår drukner i forbruksvarer på tilbud, uviktige ting. Det har aldri vært viktigere å minne oss på vår kollektive historie.

‍

‍

Boken har er bundet i et særegent format, og inneholder en utbrettsplakat. Kan du si noe om bokens format?

Hvis man skal lage fotobok i dag finnes det en løsning for nesten alle problemstillinger. Papirets egenskaper og mekanikk utfordres til det ytterste. Men det resulterer ofte i overpynting og overdrivelser. Entusiasmen rundt bruk av trykt papir sees på i større og større grad med skeptiske øyne. Ikke sjeldent fra kretser som bidro til demokratisering av bokformatet selv.

Jeg kan ikke nekte for at også jeg ble fristet til å benytte meg av et bredere register av løsninger i begynnelsen, men etter hvert som prosjektet tok form ønsket jeg mer og mer en reduksjon og innstramming. Den japanske bindingen ble ikke bare valgt for sin estetiske verdi, men også fordi det tillot meg å plassere utvalgte bilder over flere sider med et ønske om å gi betrakteren en følelse av kontinuitet; reise og bevegelse framover.

Ved siden av tekstene i boken ønsket jeg å gi et slags visuelt utgangspunkt, og fotografiet på plakaten viser en av nøkkelsituasjonene i prosjektet, gjennom et tydelig og synlig togvindu. Baksiden av plakaten har en typologi av 45 togstasjoner med forskjellige europeiske stedsnavn. Stasjonene var generiske steder med gjentagende elementer og like strukturer. Jeg er fascinert av skiltene med navn. De har en høy semiotisk verdi for meg, og vekker en følelse av lengsel etter min barndom. Som familie måtte vi forflytte oss ofte. Mange stedsnavn har brent seg fast i minnet mitt.

Som utløseren for denne katarsiske reisen føltes Ukraina som det naturlige stedet å starte boken, selv om den faktiske reisen gikk motsatt vei. Hvor man velger å starte reisen er opp til betrakteren. Begynnelsen er avslutningen og avslutningen er begynnelsen.

En hvit linje nederst i boken forbinder alle bilder og elementer sammen, også det første og siste fotografiet som strekker seg over tittelen – dette for å skape en syklus. På en måte følger boken den tradisjonen som jeg etablerte i min første kortfilm Pylod, som igjen representerer en syklus i livet til en mekanisk organisme.

Bokens tittel refererer til året min farfar døde, men også alderen til min farfar, far og meg selv da vi la ut på våre reiser. Vår reise er over nå. Dette er beretningen fortalt med mitt foretrukne språk; fotografiet.

FOTOBOKEN 45 AV DAMIAN HEINISCH ER UTGITT AV FORLAGET MACK OG KAN KJØPES HOS BOKHANDELEN TRONSMO, PÅ NETT OG OVER DISK. UTSTILLINGEN 45 ÅPNER PÅ WEBBER GALLERY I LONDON 19. NOVEMBER.