Bilder fra en fem år lang prosess

‍

Du er aktuell med soloutstillingen Objects of Comfortable Contemplation på Kunstpunkt Lista. Hva får publikum se i denne utstillingen?

Utstillingen består av tolv innrammede fotografier og en større, romlig lydinstallasjon. I tillegg har forfatter Mirjam Kristensen skrevet en tekst. For de uinnvidde, så er Kunstpunkt Lista et galleri i den gamle fyrvokterboligen på Lista. Det ligger omtrent så langt sør man kan komme i Norge og driftes av Agder Kunstsenter.

‍

‍

Utstillingen er andre og siste kapittel av et femårig prosjekt. Kan du fortelle litt om dette prosjektet?

Utstillingen på Lista er en del av er et femårig arbeid bestående av fotografier, lydopptak, film og tekst samlet på reiser gjennom Europa og Balkan i perioden 2018-2022. Prosjektets endestasjon var feriestranden Fenerburnu i Tyrkia, stedet hvor toårige Alan Kurdi ble funnet druknet i september 2015.

Det tematiske anslaget til utstillingen er Nilufer Demirs ikoniske pressebilde av den syriske gutten liggende med ansiktet i sanden. For meg er dette et av de sterkeste fotografiene som er tatt siden årtusenskiftet, og har på mange vis blitt selve symbolet på det som ofte kalles den europeiske migrasjonskrisen.

Mange mediehus opplevde en storm av klager i kjølvannet av publiseringen. Ikke nødvendigvis fordi den stakkars gutten hadde druknet, men fordi det ble vist et bilde av ham. Under en uke senere kjørte den mestselgende tyske avisen BILD en utgave helt uten fotografier som svar på kritikkene.  «Photographs are the screams of the world», skrev avisens redaktør i sitt forsvarsskrift om hvorfor de valgte å trykke bildet.

Jeg dro ned syv år senere for å se om det fantes spor etter tragedien. Jeg ville se omgivelsene, fordi en bisetning i avisartikkelen der jeg først så fotografiet, hadde siden fulgt meg som en skygge:

Liket hans ble funnet skylt i land ikke langt fra et strandhotell.

Det mante frem et uhyggelig bilde i hodet mitt av ham liggende blant solbrune turister. På stranda fant jeg ingenting utenom det vanlige. Her var ting slik jeg antar de alltid hadde vært: en familie samlet for en piknik i solnedgangen, en hund som løper i bølgene, et brudepar som blir fotografert mot den greske øya Kos i bakgrunnen – stedet hvor Kurdi og hans familie forsøkte å komme seg til.

‍

‍

Kort oppsummert er prosjektet en kunstnerisk undersøkelse av bevegelsesfrihetens skjevfordelte privilegium. Det bygger videre på min interesse for gråsonen mellom dokumentar- og kunstfotografi, hvor jeg er særlig opptatt av problemstillinger knyttet til såkalt «concerned photography» og estetisering av lidelse.

Ordskiftet omkring fotografi og verdens urett har pågått omtrent like lenge som mediet har eksistert. Utstillingstittelen er lånt fra et essay av den tyske kunstteoretikeren Walter Benjamin, der han går i rette med 1920-tallets nysaklighet og det modernistiske fotografiets manglende evne til å medføre politisk endring. Kritikken til Benjamin spant de første fibrene i tauverket som senere ble brukt under postmodernistenes kjølhaling av fotografiet fra 1970-tallet og utover.

Jeg har bakgrunn fra både journalisthøyskolen og kunstakademiet, og delte meninger om hvordan man bør forholde seg til representasjon av lidelse og urett. For meg har dette prosjektet vært en fem år lang prosess for å finne ut av hva jeg selv synes. I etterkant av reisen til Tyrkia kan jeg være så ærlig å si at tvilen har vært et nokså sentralt omdreiningspunkt for mitt vedkommende. Jeg har grublet mye over hvorvidt kunstfotografiet, i dette tilfellet, er den rette måten å nærme seg slike store tema på. Tvilen ser også ut til å ha manifestert seg i bildene: en hest som ser bort; et ansikt som er tildekket; en frakoblet tv. Det er som man ikke vil se verdens elendighet i øynene. Jeg har fremdeles ikke noe godt svar å komme med. Fotografier kan brukes og leses på så mange måter. Det er vel dette som gjør mediet så fascinerende å fortsatt jobbe med i dag, nesten 200 år etter det ble funnet opp.

‍

‍

I arbeidet med utstillingen har du tatt utgangspunkt i din bestefars feriefotografier. Dette er ikke det første prosjektet hvor du går i dialog med din families fotoalbum. Hva er det som interesserer deg som kunstner ved disse blinkskuddene fra en svunnen tid?

Utover at det er et slags visuelt dypdykk i egne røtter, så synes jeg det er spennende å se på hva fotografiene kan fortelle om samfunnet i perioden de er tatt. Fortiden produserer som kjent nåtiden – som igjen former morgendagen. Jeg er interessert i historie, og på hvilke måter den har gjort oss til hvem vi er i dag.

Opprinnelig var dette prosjektet tenkt som en dialog med min bestefar Tomas Møllands reisebilder fra 1980-tallet, som jeg fant på loftet hjemme hos mine foreldre for en tid tilbake. Etter han ble enkemann i 1977, dro han på sin første utenlandsreise. I løpet av de femten årene han overlevde sin kone var han innom tjuefem land.

Den visuelle passiaren mellom oss skulle utgjøre et slags tidsportrett av Europa – et kontinent som i Tomas’ dager var preget av glasnost og perestrojka (glasnost/åpenhet og perestrojka/ombygging, som bidro til Sovjetunionens oppløsning og avslutningen av den kalde krigen, red. anm.), med en gryende optimisme på vegne av menneskeheten. Gjennom mine egne fotografier ønsket jeg å si noe om Europa i vår tid. En epoke som på enkelte vis kan minne om mellomkrigsårene: avhumaniserende fiendebilder, voksende nasjonalisme og noen steder en begynnende fascisme.

Målsetningen med mine bilder var nok i overkant ambisiøs. Og sammenstillingen viste seg dessuten vanskelig å få til. Prosjektet har derfor blitt delt i to: En del med historien om min bestefar, som skal gis ut i bokform på forlaget Journal etter sommeren, og en annen del med materiale fra egne reiser. Det er sistnevnte som stilles ut på Lista, og som jeg håper å samle mellom to permer i løpet av de neste par årene.

‍

‍

I tillegg til utstillingens tolv fotografier møter publikum i utstillingsrommet en lydinstallasjon som har et dramatisk tematisk bakteppe. Kan du fortelle om dette verket?

Lydinstallasjonen består av seksten betongsøyler med fullfrekvenshøyttalere plassert på toppen. Disse spiller en komposisjon av sterkt forvrengte lydopptak gjort med hydrofon på stranden hvor Kurdi ble funnet, samt en innspilling av den atten minutter lange fergeturen mellom Tyrkia og Hellas som familien kunne tatt dersom de hadde hatt de riktige papirene. Jeg ville at utstillingsrommet skulle være en kroppslig opplevelse. Når man er i lokalet føles det nesten som om man er ombord på fergen, eller står på stranden og kjenner vinden i ansiktet. Lydbildet er dystopisk og mørkt, og det er ubehagelig å være der over lengre tid.

Lyd som uttrykksform er noe jeg ganske nylig har begynt å jobbe med, og jeg er opptatt av hvordan den påvirker sanseopplevelsene våre. Lyd rører på en helt annen måte enn fotografi. For eksempel, så kan jeg innimellom få gåsehud når jeg hører et stemmeopptak eller musikk. Det er noe som treffer, et eller annet sted i kroppen. Dette skjer meg svært sjelden med visuell kunst. Jeg begynte med lyd for å se om det kunne tilføre noe mer til bildene. Om det påvirket måten de leses på, om opplevelsen ble endret. I denne dialogen mellom fotografi og lyd med politisk klangbunn har jeg blitt inspirert av den amerikanske kunstneren Camille Norments gripende lydverk på HL-senteret i Oslo.

UTSTILLINGEN OBJECTS OF COMFORTABLE CONTEMPLATION AV TERJE ABUSDAL VISES PÅ KUNSTPUNKT LISTA TIL OG MED SØNDAG 30. JUNI. TERJE ER LÆRER PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE. SE MER PÅ WWW.TERJEABUSDAL.COM.

‍