– Er friere når jeg lager spillefilm enn kunst

Gratulerer med premiere! Hva kan publikum forvente seg av din nye spillefilm Disco?
Tusen takk! Den handler om Mirjam på 19 som er verdensmester i disco freestyle-dans. Hun vokser opp i den firkirkelige menigheten FRIHETEN hvor stefaren hennes er pastor. Jeg ville fortelle en historie om en ung person som mister stemmen sin i møte med menneskene og miljøet hun er en del av. Publikum kan forvente seg en film som skildrer ulike pinsemenigheter i Norge i dag. De to første er skildret autentisk. Den siste har jeg av etiske grunner anonymisert, men historien i filmen er basert på et flettverk av virkelige hendelser.

‍

‍

Hvordan har du jobbet med research og cast til dette prosjektet?
Jeg har jobbet med disco freesstyle-miljøet i over 12 år. Først lagde jeg en fotoserie, så et videoverk, og i Hoggeren er det to scener med en disco freestyle-danser. Jeg har alltid vært opptatt av lukkede miløer og hvordan normene i et miljø er kan virke problematiske for omverden. Jeg er sepesielt oppatt av maktutbalansen som kan oppstå i nære relasjoner eller i grupper. Jeg synes discomijøet har en utagerende, vill og seksualisert estetikk, som kan virke forstyrrende fra utsiden. Det stod i kontrast til de kristne menighetene, samtidig opplever jeg at de har likhetstrekk i form av en flashy overflate. De moderne menighetene er tilsynelatende liberale i språk, sjargong og estetikk, men de presiserer at de tolker Bibelen ord for ord. Alle miljøene snakker om at det handler om å velge mellom den brede veien og den smale stien, og at Djevelen legger ut fristelser på den brede veien. De snakker om at de som velger den brede veien er de som lever AV verden, ikke I verden. For meg ble disco freestyle-dansen, med paljetter og glitter, det ulitmate bildet på den sekulære verden, altså den brede veien. Eller kristne som ikke lever og tror bra nok.
For å skildre de ulike menighetene oppsøkte jeg forskjellige frikirker som springer ut fra pinsebevegelsen, og snakket med avhoppere, og mennesker som har valgt å gå ut av sine menigheter. I tillegg har jeg brukt nettet mye og fulgt med på pastorer og menigheter i USA, ettersom pinsebevegelsen i Norge er sterkt influert av det. Jeg har også lest mye om tematikken og sett dokumentarer.

‍

‍

Du debuterte med den kritikerroste spillefilmen Hoggeren i 2017. Hva lærte det deg og har det vært stor forskjell i arbeidet med film nummer to?
Jeg lærte å stole på min metode for å jobbe med manus og regi. Jeg skriver ut fra steder og de menneskene eller skuespillerne jeg caster til filmen. Jeg har lært mye av samarbeidene med dyktige fagpersoner, og for meg er det viktigste verktøyet å jobbe med gjensidig tillit. Jeg trenger trygge mennesker rundt meg. For meg handler det å lage spillefilm mye om å stå i tvil og takle uforutsette utfordringer. Så lenge skjelettet er på plass, filmens kjerne og intensjon, så kan jeg styre ut fra det. Utdanningen fra kunstakademiet og årene som videokunstner har lært meg å stå støtt i min egen tematikk. Jeg vet alltid hvorfor jeg lager en film og hva den dypest sett handler om. Da er det lettere å vite hva jeg ser etter i spillet, i bildene, i scenene og fortellingen.

‍

‍

Du opererer både i billedkunst- og filmverden. Hva er de største forskjellene mellom de ulike miljøene og rollene du innehar?
I arbeidshverdagen min er den største forskjellen at jeg i spillefilmformatet har større kunstnerisk frihet, enn når jeg jobber med videokunst. Det kan høres rart ut ettersom jeg gir fra meg rettighetene til mitt eget åndsverk til produsenten. Jeg har til nå ikke hatt glede av rettighetene til egne videoverk, fordi det er vanskelig å distribuere arbeidene når de er ferdige. De er vanskelig å selge, og dersom jeg skulle solgt, er det til en symbolsk sum med tanke på hvor dyrt og tidkrevenede det er å produsere. Når jeg lager videoverk er det sjeldent nok støtte til å kunne ta ut lønn i produksjonen. Jeg opplever også at det kan være vanskelig å få arbeidene vist med gode visningspremisser i gallerirommet. I tillegg har jeg gleden av å jobbe med svært dyktige fagpersoner som manusforfatter og regissør. Jeg kan få til helt andre ting, og komme mye nærmere prosjektets kjerne når jeg jobber med andre. For arbeidene mine har alltid kinosalen vært det beste visningsrommet.
Måten jeg har kunnet jobbe på de siste årene har frigjort mye kreativ energi, og akkurat nå jobber jeg faktisk med en videoinstallasjon, som jeg håper å få vist i gallerirommet uten black box. Det er fint å endelig kunne få et lystbetont forhold til å jobbe med videokunst igjen, i flere år ble det veldig tungt å jobbe i det formatet.