Fotografier fra innsiden av fengselsmurene

‍

I utstillingen Sone viser du nye arbeider som tar utgangspunkt i Verdal fengsel, som du har besøkt med kamera over flere år. Kan du fortelle om dette prosjektet? Hvilke aspekter ved fengselslivet er det du har valgt å fokusere på?

Prosjektet handler om å prøve å lage bilder. I en sone/et felt, som egentlig er tømt for bilder. Det er som å gå inn i et vakuum. Er bildet i meg eller er det utenfor? Eller når møter det utenfor noe i meg. Og da er jeg i dette fengselet og jobber med meg selv og omgivelsene. Jeg prøver å finne ut hva denne tilstanden i et fengsel er, og hva det gjør med meg. Antagelig er mye det samme som det gjør med de innsatte. Man blir først litt tom og så oppstår det noe nytt, uavhengig av vær og vind eller ukedag. Jeg prøver å ikke fokusere så mye tematisk, prøver å være åpen, prøver å dra opp bilderullgardina. Det er ikke sikkert at det til slutt vil være så viktig at bildene er tatt i et fengsel.

‍

Hva er dine inntrykk fra hvordan det er å sone en fengselsstraff og det norske fengselsvesenet etter å stiftet kjennskap med det fra innsiden?

Jeg tror de innsatte kjenner på en følelse av maktesløshet. En følelse av å være degradert og usynlig. Og det igjen avler et behov for å klage på for eksempel trivselsfaktorer som lufta i rommene eller vondter som blir uutholdelige. Jeg tror kanskje det i seg selv er den største straffen. Det å være underlagt. Ellers er det egentlig fint. Det er arbeidsdager, og mat imellom: fire måltider om dagen. Maten blir veldig viktig. Fengselet har en veldig god miljøterapeut. Han har kontor rett ut mot gården. Der liker de innsatte å henge litt rundt, prate, mekke eller klimpre på en gitar. Jeg opplever at for mange har det et potensiale å sone. Du kan finne noe som kan gi deg noe.

‍

‍

Under arbeidet med prosjektet ditt har samtaler med fengselets innsatte spilt en avgjørende rolle. Kan du fortelle om disse samtalene? Hvorfor var det viktig for deg å få de innsattes inntrykk av fengselslivet?

Jeg går fritt rundt i fengselet, med en alarm i lomma. Rommene i brakkene er åpne. Jeg pleier å velge meg ut tre-fire innsatte for hver gang jeg er der som jeg skriver kontrakt med om fotograferingen. Disse blir jeg bedre kjent med. Vi snakker ikke om hva de har gjort og ikke om livet utenfor fengselet. Vi snakker om denne tilstanden, uten mobil, om hvordan tankene går om ting man ikke tenker på hjemme. Det er litt abstrakte samtaler, åpne temaer. Jeg føler at det å snakke er veldig viktig for alle. De innsatte gir meg en tilstedeværelse som er nødvendig for at jeg i det hele tatt skal kunne fotografere.

Jeg har også mange samtaler med de ansatte: “En fange spør en innsatt; hvordan skal jeg holde ut å være her, den ansatte; Ja, hvordan tror du det er for meg”. På en måte speiles de ansatte med de innsatte. De er i en og samme båt. Men igjen så er det den tydelige maktbalansen som jo egentlig er straffen.

‍

‍

Det ryktes at arbeidene dine fra fengselet skal samles i en bok. Når kan vi regne med å få se denne?

Jeg håper jeg kan få den ferdig til våren. Jeg har aldri stilt ut bilder i et lengre prosjekt før boken er ferdig, og jeg er spent på hvordan det kan påvirke boken. Jeg tror det er bra å separere bok og utstilling. Det er to veldig forskjellige ting.

‍

‍

‍

‍

‍