- Vi kan ikke gi autoritære regimer kontroll over det visuelle narrativet

‍

Siden krigen brøt ut har du vært flere ganger i Ukraina og skildret krigens herjinger. Hva var det som fikk deg til å ville bli krigsfotograf?

Jeg tror ikke jeg ønsker å bli identifisert som en krigsfotograf. Begrepet virker nesten grotesk for meg, spesielt med tanke på de grusomhetene som krig fører med seg. Mitt fotografiske arbeid spenner over ulike temaer og handler ikke bare om krig.

Min motivasjon for å dokumentere krig kommer fra en kombinasjon av min familiehistorie og min mors arbeid med flyktninger. Å høre om min morfars reise på Donau til Auschwitz som norsk jøde har hatt en dyptgående innvirkning på meg. Tanken på hvordan nazistene klarte å kontrollere det visuelle narrativet fyller meg med både sinne og frustrasjon. Jeg undrer meg over hvordan de hadde to mørkerom i Auschwitz, hvor de fremkalte bilder av den grusomme torturen de påførte menneskene inne i leiren. Samtidig, hvordan var det mulig at ingen journalister klarte å fange disse grusomhetene inne i leiren på film?

Det som driver meg til konfliktområder og å dokumentere det som skjer, er en overbevisning om at vi ikke kan gi autoritære regimer kontroll over det visuelle narrativet. Jeg tror på den mektige kraften av samlet dokumentasjon og deling av hendelser. Jo flere av oss som deltar i denne prosessen, desto vanskeligere blir det å manipulere og forvrenge sannheten.

‍

‍

Hvordan har tiden i Ukraina påvirket deg og hvordan ser du på din rolle som fotojournalist i en krigssone?

Det er smertefullt å se de ødeleggelsene som krig fører med seg, samtidig som det er smertefullt å erkjenne den skjevheten i privilegier jeg og mine kollegaer sitter på. Vi har muligheten til å reise inn og ut med fullt sikkerhetsutstyr, en form for trygghet som føles fjern for de menneskene jeg møter.  

Som fotojournalist handler min rolle om å forstå og respektere ulike kulturer. Jeg er en observatør på utsiden som ser inn, uten å aktivt delta. Selv om jeg prøver, opprettholder denne tilnærmingen en avstand mellom meg, de jeg møter, og det som skjer. Jeg føler meg aldri ordentlig nær, og dette er en kontinuerlig utfordring.

‍

‍

Allerede under din tid som student på Oslo Fotokunstskole var krig og urett temaer som var sentrale for deg, blant annet i ditt avgangsprosjekt om din morfars opplevelser fra konsentrasjonsleir og hvordan traumer går i arv gjennom generasjoner. Hva er dine planer fremover? Ser du for deg å fortsette å arbeide i konfliktsoner i årene som kommer?

Ja, det stemmer at temaet krig og urettferdighet har hatt stor betydning for meg både i og utenfor min tid på Oslo Fotokunstskole. Mitt avgangsprosjekt om morfars opplevelser fra konsentrasjonsleirene og hvordan traumer påvirker kommende generasjoner, er fortsatt noe jeg er lidenskapelig opptatt av.

Når det gjelder mine fremtidsplaner, har jeg intensjoner om å fortsette med dekningen av krigen i Ukraina. Samtidig ønsker jeg å dokumentere andre konflikter som kanskje ikke alltid får den oppmerksomheten de virkelig trenger. I tillegg er det et mål for meg å utfordre måten nyhetsbilder blir presentert på. Det er absolutt nødvendig å etablere en ny standard for hvordan bildetekster blir formidlet. I dagens situasjon er det en utfordring å ha tillit til bilder som blir delt raskt og vidt på sosiale medier. Dette er et seriøst problem som vil eskalere når AI-teknologien blir mer utbredt.

‍

‍

Under studietiden på Oslo Fotokunstskole deltok du i en workshop skolen hadde i samarbeid med Fred Ritchin som var dekan på International Center of Photography (ICP), hvor du gikk videre til å studere med stipend fra nyhetsbyrået Reuters. Hvor viktig var dette møtet for din utvikling som fotograf?

Møtet med Fred Ritchin og muligheten til å delta i workshopen mens jeg studerte ved Oslo Fotokunstskole hadde en betydelig innvirkning på min utvikling som både fotograf og journalist. Hans konsept "4 corners" åpnet øynene mine for viktigheten av at vi visuelle journalister hever stemmene våre og arbeider for en ny standard i presentasjonen av nyhetsbilder.

Stipendmuligheten fra nyhetsbyrået Reuters åpnet opp en verden av muligheter for meg, og jeg er overbevist om at jeg ikke ville vært der jeg er i dag uten det. Det ga meg ikke bare en plattform for utforskning av hva fotojournalistikk kan være, men også et bredt nettverk.

‍

‍

Har du noen råd til unge fotografer som ønsker å formidle historier fra krig- og konfliktsoner?

Selv om jeg ikke oppfordrer noen til å reise inn i krigs- og konfliktsoner uten en grundig vurdering,  er det viktig at folk rapporterer om uretten som skjer der. Både menn og kvinner kan spille en avgjørende rolle i dette arbeidet, og det er ikke nødvendig å være på frontlinjen for å skape meningsfulle reportasjer.

For de som vurderer å dokumentere slike situasjoner, anbefaler jeg sterkt å starte med et grundig sikkerhetskurs som forberedelse for å jobbe i farlige omgivelser. Å skaffe nødvendig utstyr som skuddsikker vest, hjelm og et førstehjelpsskrin med tourniquets er essensielt. Samtidig er det avgjørende å nøye vurdere din egen motivasjon og toleranse for risiko.

Unngå å reise alene, da reiser i team gir en ekstra sikkerhetsnett. Søk etter en erfaren lokal kontaktperson, ofte kalt 'fikser' eller lokal produsent. Deres innsikt og veiledning er uvurderlig. Økonomiske hensyn er også en betydelig faktor. Disse reisene kan være kostbare, og å ha en solid økonomisk planlegging er avgjørende. Å sikre en forsikring, spesielt en som gir tilstrekkelig dekning, kan være utfordrende, om ikke umulig.

‍

‍

NORA SAVOSNICK ER TIDLIGERE STUDENT PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE. FØLG NORA PÅ INSTAGRAM FOR Å SE HENNES FOTOGRAFIER FRA UKRAINA MED MER.

‍