Fotobokfestival Oslo feirer 10 år: – Nært og personlig

Gratulerer med oppdraget som kurator for den 10. utgaven av Fotobokfestival Oslo! Kan du fortelle hvordan du fikk jobben, hvilke idéer du hadde til festivalen og hvordan prosessen har vært?
Takk, det har vært en spennende oppgave. Invitasjonen kom høsten 2018 og arbeidet startet like etter nyttår. Jeg fikk raskt en idé om å konsentrere festivalen rundt tema i fotoboken, istedenfor fotoboken i seg selv. Hva handler den enkelte utgivelsen om? Jeg valgte å fokusere på bøker hvor kunstneren har et nært forhold til temaet i boken – en subjektiv refleksjon der det politiske engasjementet er personlig.
‍

Årets utstilling på Arbeidersamfunnets plass åpner torsdag 12. september. Hva kan publikum forvente seg?
Publikum får oppleve tre kunstnere som er svært forskjellige i sine visuelle uttrykksmåter og prosesser. Hver kunstner er invitert til å designe innholdet i kontaineren hvor bøkene vises. De har gjort en fantastisk jobb, og utrykket deres kommer godt fram. Det er spennende når boken blir et verk, slik som i disse tilfellene. Til forskjell fra bøker som viser enkeltverk, er disse bøkene i sin helhet og mengde, et kunstnerisk arbeid.

‍

. Vi vil se nærmere på spesifikke fotoboktitler og gå inn i en kritisk analyse av fotografiet som formidler av kunnskap om samfunnet og tiden vi lever i. Mandag 16. september møter vi Rona Yefman, som vises på hovedutstillingen, og Bettina Camilla H. Vestergard. Begge vil presentere sin siste bok og snakke om viktige emner i sin praksis.
Onsdag 18. september starter med foredrag av Katharina Sieverding og en presentasjon med Maria Pasenau, etterfulgt av diskusjonen Beyond the Photographic Image med inviterte gjester. Diskusjonen vil blant annet gå inn på spørsmål om ansvar utover det visuelle bildet, kritisk analyse av fotografering i moderne sammenhenger, overflødighet av visuelt materiale og dets innvirkning på identitet og samfunn.

‍

‍

Interessen for fotoboken, både blant kunstnere og publikum, ser ut til å vokse for hvert år. Hvordan ser du på boken som fenomen i dag, og er denne politiske og personlige utstillingen laget som et bidrag på noe du savner eller vil se mer av?
Jeg tror fotoboken har stort potensiale. Den vil nok kunne få sin oppblomstring, som du sier, ikke bare hos de spesielt interesserte. Min interesse for å undersøke kunstneres behandling av det politiske i det personlige, eller vis versa, kom fordi jeg tror på den personlige historien, særlig i en tid hvor stereotyper fremmes og regjeringer påstår å sitte på en sannhet om folkets ønsker.