Hvorfor studere fotografi – kunsten å lese bilder

Ved Oslo Fotokunstskole blir studentene gitt i oppgave å presentere en kunstner han eller hun liker for klassen, si noe om hvorfor og tolke kunstnerens bilder. Et år presenterte en av studentene en anerkjent reklame og motefotograf. Følgende samtale oppstår: Lærer: Ja, og hvorfor har du valgt dette? Student: fordi jeg liker det. Lærer: Ja men hvorfor liker du det? Student: Vet ikke. Lærer: Kan du tolke bildene? Eller fortelle hva de vil si deg? Student: Jeg synes komposisjonene og fargene er fine. Lærer: Hvorfor synes du de er fine? Student: Jeg vet ikke.

Hvor går veien herfra? Kanskje dette «jeg liker» er greit nok, i hvert fall som utgangspunkt for en viss interesse? Omtrent som å trykke likeknappen på facebook. Jeg skriver vel også om gjenstander fordi jeg uartikulert liker dem uten videre begrunnelse, for så å innta en analytisk (les: pretensiøs) lesning i etterkant? Det umiddelbare «liker» har åpenbart en komplekst sammensatt horisont av individuelle, psykologiske og kulturelle årsaker. Er kanskje «liker» det samme som at vi begjærer det som avbildes? Fylles et tomrom midlertidig, blir en ubalanse utjevnet? Eller er dette «liker» et infantilt instinkt jeg knapt råder over selv? Noe som gjør meg til deltager i en slags sosial organisering og del av noe, selv om jeg slett ikke vet hva det jeg ser dreier seg om? Som den slovenske filosofen Slavoj Zizek sier i forbindelse med filmens funksjon: begjæret må organiseres, og filmbilde lærer oss hvordan vi skal begjære.

‍

‍

Roland Barthes’ punktum er en i utgangspunktet ordløs, nesten mystiskblindsone, et tomrom eller «rift som griper meg», og gradvis gjør meg til analytisk leser av fotografiet (les mer om billedanalyse og Barthes begreper studium og punktum i boken Camera Lucida, oversatt til norsk og utgitt under tittelen Det lyse rommet av Pax forlag i 2001). Det kan virke som om punktum tvinger meg til å tolke, med ord, bildets tilsynelatende visuelt ordløse språk. Kan analysen sammenliknes med et besøk hos psykologen? Der jeg før behandlingen reagerte uartikulert og emosjonelt, vil jeg etter behandling kunne sette ord på irrasjonelle følelser som bakgrunn for destruktiv adferd, jeg begynner å se årsaker: «I den situasjonen handler jeg slik fordi jeg føler meg jeg slik og slik. Helt siden jeg var barn har jeg reagert sånn. Men nå er jeg voksen, og når jeg føler det slik, er det bedre å gjøre sånn istedenfor slik.» På samme måte som dette blikket utenfra, en «objektiv mening», utkrystalliseres hos psykologen, lærer jeg gjennom analyse å artikulere ordløs «mening» i bildet. Bevegelsen fra ukritisk absorbering, fra studium til punktum går som fra et uartikulert «liker» til en dypere estetisk, poetisk, historisk, politisk, til og med kroppslig lesning. Som fra informasjon til kunnskap, til personlig erfaring.

Hadde Barthes stått ved kateteret ville han trolig laget hakkemat av den nevnte studentens «liker». At han eller henne overga seg til reklame og motefotografiets mytologier, og teknikker som kynisk får tak i vårt begjær. Vi skal infantilt og narsissistisk nyte – og kjøpe. I «Om musikkens fetisjkarakter» sier Theodor Adorno at «liker» samler hele det kommersielles fetisjerende logikk – som en totalt ureflektert, infantil reaksjon. Det er på tide å bli voksen. Det hjelper ikke lenger å konkurrere, produsere, kjøpe flere ubrukelig ting. Vi må løse opp smerten. Gå i terapi.

‍

‍

Fotografiets mening er ingen enkel sak; et fotografi består av tekster betinget av «fotografisk diskurs», men denne diskursen, som alle andre, henviser til diskurser forbi seg selv. Victor Burgin sier at «den fotografiske tekst, som enhver annen tekst er åsted for kompleks intertekstualitet, en overlapp av forutgående tekster som «tas for gitt» i en spesifikk kulturell og historisk sammenheng.» Denne tilsynelatende nøytrale, i virkeligheten sammensatte, teksten som «tas for gitt», er ideologisk. Å si «jeg liker», er i snever forstand å føye seg etter ideologien og politikken bak, men ønsker vi det? «Positiviteten er en fullkommen løgn» sier Adorno strengt. Den er i hvert fall en passiv reaksjon: vi liker – men vet ikke hva vi liker. Altså er det på tide å bli aktiv. Hvordan?

Det er ikke sikkert den nevnte eleven blir en dårlig kunstner – for kunsten reflekterer kanskje ikke på denne måten i det hele tatt, slik god kunst sjelden skapes i noe som helst objektivt forhold til «virkeligheten». Når Knut Hamsun spurte en psykolog om han kunne kureres for depresjon, sa psykologen at «jada, men jeg vil kurere kunsten din i samme slengen». Kunsten blir til i dissens, en friksjon mot et samfunn som alltid vil ha rifter av disharmoni. Dermed blir den egenartet, og denne dissensen ønsker jeg å fremme som lærer ved OFKS, selv om tolkning og analyse sikkert bare er del av flere virkemidler som må til. Dette er smertefullt, for det er lettere å friksjonsløst surfe med flokken, språket, kommandoen. Men den må utdannes, slik at andre alternativer også må utvikles – i tiden fremover.

‍

‍

«Ikke i noen annen samfunnsform i historien har det vært en slik konsentrasjon av bilder eller slike mengder billedlige budskap» sier John Bergers i Ways of Seeing (1972) som kan godt leses om igjen (tilgjengelig som bok og TV-serie). I kapittel 7, ”Om reklamen”: «Det er viktig at vi ikke blander reklamen sammen med den gleden eller de fordelene vi kan få av tingene det reklameres for. Reklamen er effektiv nettopp fordi den henter næring fra vår virkelighet. Reklamen begynner med å stimulere en naturlig appetitt etter nytelse. Reklamen er aldri en hyllest til nytelsen som sådan. Reklamen handler alltid om den framtidige kjøperen. Den tilbyr ham et bilde som fylles med glamour av det produktet eller den muligheten den forsøker å selge. Dette bilde får han til å misunne seg selv som den han kanskje kunne være. Men hva er det som gjør denne kunne – kanskje vært – meg -misunnelsesverdig? Andres misunnelse. Reklame dreier seg om sosiale relasjoner, ikke ting. Den makt de misunte har, beror på deres antatte lykke; byråkratens makt beror på hans antatte autoritet. Det er dette som er forklaringen på det fjerne ufokuserte blikket vi ser i mange glamourbilder. De ser ut over de misunnelige blikkene som gjør dem til det de er. Meningen er at tilskueren/kjøperen skal misunne den kvinnen hun selv vil bli om hun kjøper produktet.”

Så langt reklame anno 1972, mens reklamen i 2014 kanskje ikke lenger er lokalisert i det hele tatt, den er nå internalisert som oss: vi har blitt våre egne varemerker, på blogg, facebook – såkalte «sosiale medier» som dermed slettes ikke er «sosiale» i det hele tatt. Kanskje «målet vårt er å bli film» som «hastighetsfilosofen» Paul Virilio uttaler et sted. Selvutslettende. At vi lever i Dromosfæren, i en hastighet knyttet til dødsdriften, der fremtidens løp allerede er overlatt maskinen, til maskinell akselerasjon. Å produsere og konsumere «liker» vil da sammenfalle med denne akselerasjonen. For min del tror jeg på friksjonen. Det unike. Tanken.

‍

‍

‍