– Man kan ikke lage kunst for at det skal se bra ut på Instagram

‍

Du har kuratert utstillingen MATERIA på Kunstplass, som består av verk fra en kommende generasjon med kunstnere fra kunstskoler fra hele landet. Hva er det publikum får se i denne utstillingen?

Man får en rimelig eklektisk representasjon av materiale fra en generasjon som har mer berøring med virtuelle materialer enn reelt fysiske. Dette fører til en til tider naiv, men også veldig forfriskende omgang, som skaper stor variasjon og ikke minst energi.

Da jeg gikk igjennom søknadene ble det raskt klart at jeg skulle forkaste alle former for kriterier knyttet til kvalitet, heller satse på kvaliteter, så dermed oppstod utvelgelsen i verkenes relasjon til hverandre, mer enn i en konkurranse om det «beste» verket fra hver skole. Jeg er generelt utrolig lei av hvordan konkurranseaspektet preger norsk kunstscene, når kunst skal være noe helt annet. Så denne utstillingen er en reaksjon mot det, der studentene som våger å gjøre noe risikabelt, røft og vrient, blir belønnet. Det er mer eller mindre synlige tråder mellom verkene i denne utstillingen. Min oppgave er å forsterke disse til å fungere som solide rep, slik at arbeidene kan smelte sammen i det de her i Berlin kaller et Gesamtkunstwerk.

Her får vi se alt fra videoperformance, til dekonstruert digitalt fotografi, via et stagnert skateboard, opp mot erindringer fra krig, over til en enorm konstruksjon bestående av strikketøy i tykk og blå polyestertau med tilsvarende store strikkepinner, videre til grafiske arbeider som går i direkte kommunikasjon med Kafka sin bok Forvandlingen (eller Metamorfosen, som jeg liker å kalle den), alt oppsummert av et litterært arbeide av Nathalie Bjørneby, som kommer til å fungere som en poetisk inngang til et desillusjonens kaos, men som på mange måter strekker seg etter en ren og leken omgang med atomene verden består av. Dette mer enn polygonene og pikslene den ikke består av, som allikevel definerer og dominerer et så enormt spekter av vår persepsjon og intelligens.

‍

‍

I en tekst om utstillingen skriver du at «vi merker et savn, et savn etter det reelle, substansielle og håndgripelige …Mer enn noe merker man dette savnet i den unge kunstscenen». Hvordan kommer dette savnet etter materialer og det taktile til syne i verkene i utstillingen?

Her forsøker de faktisk å lage noe, med vekslende hell, noe jeg understreker er en positiv tendens. De går i direkte konfrontasjon med materien, istedenfor å gå i reaksjon med mediene, og unngår dermed å problematisere premissene for sine manifestasjoner. Jeg følger opp Thomas Hirschhorn sin strofe «Quality no. Energy yes.» her.

Verkene som har blitt belønnet har alle til felles det at de ignorerer premissene for kunst, med de klissete konnotasjonene til kanon hele begrepet medfører, og ender dermed opp med å berøre en mye mer internasjonal holdning til begrepet. Så når det er et savn her betyr ikke det at noe er preget av mestring eller forfining av materie, men mer prøving og feiling, noe som uttrykker et reelt behov for frihet. Når man frigjør seg fra begreper knyttet til doktrine rundt kvalitet oppstår det et rom der man respektløst kan angripe materialet, istedenfor å gå inn for en forskjønnende og homogen omgang med hjelpemidlene som skal til for å lage noe.

Min følelse er at mange av studentene ønsker å ta tak i noe håndfast, uten å nødvendigvis lage det, for dermed å være i direkte berøring med vår fysiske virkelighet. Samtidig tar alle verkene for seg, mer eller mindre, den generelle desillusjonen som oppstår knyttet til materie. Dette i en verden definert av et lysende rektangel i lommen og hånden, som konstant spyr ut informasjon vi ikke trenger, samt bilder vi ikke kan bruke til noe. Generelt sett ser jeg et ønske om å jobbe med mer tradisjonelle metoder og former, i min egen generasjon, men definitivt de som nettopp har gått ut av akademiet. Mens her opplever jeg ikke denne reaksjonære holdningen, men mer et behov for å vikle seg inn i en personlig metode, som igjen fører til spesielle utfall. For denne prosessen er ikke preget av kontroll. Dette har et enormt potensiale, for det som skjer er at tolkningen blir en misforståelse, noe som genererer en plastisk omgang for premisset av å skape. Man gir fra seg kontrollen til materialet, der mangelen på total autoritet knyttet til produksjon skaper utilsiktet kompetanse. Premissene for framtidig praksis blir enorm i så måte.

Rimbaud og Baudelaire sa begge to, uavhengig av hverandre, at det geniale har utspring i det voksne mennesket sin evne til å komme i kontakt med sin barndom. Deleuze nevnte treffende at misforståelsen er den eneste relevante forståelse, for der oppstår det en ny lesning, istedenfor en bekreftelse av det bestående. Vi lever i en tid der alt virker tilsynelatende relativt, samtidig som det virker håpløst å forandre noe av substans. Den desperasjonen kommer til syne i disse arbeidene, fra mennesker som tilsynelatende aner disse blaserte premissene, men som enda ikke er klar over hvor dominerende dette teoremet er.

‍

‍

I samme tekst skriver du at de som vokser opp nå har et større ansvar enn noen tidligere generasjoner i å ta et oppgjør med utviklingen innen teknologi og kunstig intelligens. Hvorfor har de det? Og hva er det som gjør kunsten til en egnet arena for et slikt oppgjør?

De har et ansvar, fordi vi ikke tok det. Fremdeles lever vi i en verden der vi har en naiv og omfavnende omgang med teknologi, og de styrende føringene som kommunikasjonsteknologien setter. Vi vet alle at den verdenen vi er på vei til å skape har et stort potensiale for å ende opp umenneskelig. Algoritmer styrer oss allerede underbevisst både i vår kommunikasjon og tolkning av virkeligheten. Selv vår smak vil etterhvert bli kidnappet av en elektronisk dannet konsensus. Kunstig intelligens er en ekstremt farlig enhet, som i ytterste instans kan utradere vår særegenhet. Uten å gå for hardt inn i implikasjonene denne negative revolusjonen har i ytterste instans, som er total utradering av flytende kultur, reell identitet og relativisering av behov, er det viktig at vi skaper en distanse mellom oss og de som ønsker å kontrollere våre tanker.

Det er tydelig at de som har vokst opp med en ipad opp i ansiktet siden de fikk sine første minner både er mer sårbar for denne utvikling, samt har et større potensiale for å gjennomskue den som overfladisk. Her har kunstneren alltid et større potensiale enn store deler av resten av befolkningen, fordi oppgaven vår er å se bak overflaten, finne ut hva den består av. I dette henseendet blir oppgaven å relativisere noe som allerede er relativt, men skjult. Vår omgang i sosiale medier, vår selvrepresentasjon, er falsk. Vi er ikke avatarer, men mennesker av kjøtt og blod, som trenger kontakt og forståelse med hverandre på et reelt plan, ikke kun i en virtuell sfære. Kunsten kan ikke følge opp agendaen til noen fasjonable kontorer et eller annet sted i California. Og de kommende generasjonene kommer til å bli tvunget til å ta et oppgjør med dette, om de vil eller ikke, etterhvert som utviklingen blir altomfattende. Gjør de ikke det er de ikke kunstnere, men sekretærer for et apparat uten samvittighet. Man kan ikke lage kunst for at det skal se bra ut på Instagram. Da gjør man seg selv og samfunnet en bjørnetjeneste.

Mitt håp, et håp som har blitt forsterket i denne prosessen, er at de som er på vei til å bli voksne nå har kapasitet og ønske om å ta det ansvaret. Det kan man gjøre ved å ta avstand fra tendensene, eller gå i direkte konfrontasjon. Forhåpentligvis blir det spennende å bli eldre med et øye mot kunsten og et øye mot samfunnet i sin helhet. Håpet er at det oppstår et relevant skille.

‍

‍

Utstillingen består av verk fra unge kunststudenter fra hele landet, som alle er tidlig i forløpet i sine utdannelser. Er det forskjeller på kunsten fra de ulike skolene, eller har distribusjonen av kunst over Internett bidratt til å flate ut enkeltskolenes særtrekk?

Her ble jeg faktisk veldig overrasket. Jeg opplever veldig få av arbeidene som veldig påvirket av Internett, ei heller kunne jeg se prekære tendenser fra de forskjellige skolene, selv om de selvfølgelig er der. Hadde jeg blitt tvunget til å gjette hvilken skole hver enkelt søknad kom fra, ville jeg sannsynligvis gjettet feil minst halvparten av gangene, men dette er ikke på grunn av en forflatning. Først og fremst opplever jeg massen av studenter som veldig autonome, med noen unntak, der reelle behov for å skape noe eget setter premisset.

Skolene virker mer som en plattform for utfoldelse, mer enn enheter som bruker studenter til å kanalisere dogmer. Det er lettende å se at skolene tillater særpreg og autonomi, for jeg tror dette snevres mer og mer inn på akademiene. Det finnes ikke en riktig måte eller en feil måte i kunst. Det finnes bare to alternativer. Å gjøre eller la være. Det er viktig hva som kommer ut på den andre siden, men det viktigste er at det kommer noe, så får man heller jobbe seg videre inn i materialet om det er noe å hente, eller bevege seg i en annen retning om det er en blindgate man befinner seg i. Veldig ofte blir ekstremt interessante reisverk dannet fra en sårbar grunnmur. Alt kollapser på et tidspunkt uansett.

Det viktigste når man sammenstiller elementer fra forskjellige miljøer, er å finne en balanse mellom sammenstilling og særegenhet. Det sistnevnte har studentene lagt opp til, mens min oppgave er å ta meg av det førstnevnte. Premisset gjør meg ikke nervøs i det hele tatt, for man kan ikke feile når sårbarhet setter agenda. Det er meg totalt likegyldig om noe er bra eller dårlig. De termene betyr mindre enn ingenting. Det som er viktig for meg er om en kunstner har noe prekært eller subtilt å melde. Hvordan dette utarter seg er irrelevant, så lenge det skjer. Vi er ikke her for å vinne en konkurranse. Vi er her for å uttrykke vår relasjon med verdenen og oss selv. Så lenge man er generøs kan man ikke tape.