– Skeptisk til å gjøre en hel generasjon til psykologisk case

‍

24. januar skal du sammen med filmregissørene Iram Haq og Ole Giæver diskutere selvfremstilling i sosiale medier og fiksjon på Oslo Fotokunstskole. Hva ønsker du å snakke med Haq og Giæver om denne kvelden?

Utgangspunktet for denne samtalen er det faktum at vi lever i en gjennomvisualisert kultur, med bilder som gjør oss både godt og vondt. Det skal bli spennende å snakke med to reflekterte filmregissører og skapere av levende bilder som bruker seg selv og egne liv i sitt kunstnerskap. Jeg håper at vi kan snakke om bilder, selvdannelse og selvrefleksjon, og mediets muligheter for selviscenesettelse.

‍

Hvilken rolle spiller fotografi i dette intrikate samspillet mellom vårt indre selvbilde og hvordan vi ønsker å fremstå utad?

Fotografiet spiller en utrolig stor betydning. Bildene er så veldig tilgjengelige. Sosiale medier er sterke eksempler på at vi i dag kommuniserer via glatte, visuelle overflater. Man setter seg selv i scene som et prosjekt, sender det ut i verden, og avventer tilbakemelding. Så blir man skuffet eller tilfreds, og denne tilbakemeldingen blir med på å forme vårt selvbilde. Vi bruker bilder for å skape våre selvbilder. Det er på denne måten vi skaper identitet, og det er liten tvil om at mange sitter med en opplevelse av at de ikke er gode nok.

‍

I kunsthistorien blir selvportrettet ofte lest som en konstruksjon av identitet og selvrepresentasjon. Er det egentlig en forskjell mellom selvportretter av kunstnere som Rembrandt eller van Gogh og de utallige selfiene som hver dag spres fra gutte- og jenterom over hele verden?

Dette er favorittema for meg! Dette er ikke bare en fantastisk kunstsjanger, selvportrettet er også en erkjennelsesform. Dette er portretter av hvordan vi ser på mennesket, og hvordan verden vi lever i. I et kunsthistorisk perspektiv er det interessant å se utviklingen fra da Albrecht Dürer maler seg selv om Jesus, til Rembrandt starter med å psykologisere mennesket gjennom sine selvportretter. Med tiden blir selvportrettet oppløst. Ta for eksempel Cindy Sherman som er aktuell med utstilling på Astrup Fearnley i disse dager. Hun leker med identiteter, og hun nekter for at det er selvportretter.
Det er en forskjell mellom en kunstner som reflekterer over seg selv og sitt ståsted i verden, og unge mennesker som i hovedsak er på jakt etter å få noe tilbake i form av en anerkjennelse.

‍

‍

Det er merkbart at det er blitt et tydeligere behov for å få respons blant unge mennesker. I stedet for å ha tryggheten innenifra søker vi bekreftelse utenfra. Dette er en utvikling som langt på vei er drevet av teknologi. Vi forventer umiddelbar tilbakemelding, helst i løpet av minutter, mens man før i tiden kanskje måtte vente flere uker på et brev for eksempel fra Amerika.
Mange er opptatt av å snakke om at ungdommen i dag er så narsissistisk. Jeg er skeptisk til å gjøre en hel generasjon til et psykologisk case. Dette er en tematikk som vi er tjent med å innta en nysgjerrig tilnærming til, ikke å sykeliggjøre.

‍

‍

‍

‍