Bilder fra en gråsone

‍

Du har kuratert utstillingen Gathering, som består av bidrag fra fire kunstnere. Kan du fortelle om de fire bidragsyterne og verkene de viser?

Utstillingen begynte i mitt hode med verket Gathering av Andreas Bennin. I en årrekke har Bennin jobbet med hvordan menneskets forhold til seg selv reflekteres i hvordan hun opplever, behandler og beskriver landskapet rundt seg, og hvordan kunst ikke bare reflekterer og representerer virkeligheten, men også er med på å skape den. I videoarbeidet hans tar han for seg verdens største skogsystem, den boreale skogen, som strekker seg over Nord-Amerika og fra Norskekysten over Eurasia til Stillehavet. Landskapstypen er sentral for skandinavisk økonomi og identitet. I Värmland, der Bennin bor og jobber, er over 70% av arealet dekket av denne skogen, men over 85 % er rene plantefelt som hogges omtrent hvert hundrede år. På tross av det artifisielle oppleves fortsatt landskapet som vilt og opprinnelig, og svenskene, når de ønsker å føle seg ursvenske, går ut i denne «naturen». I skogen bindes uendelige mengder karbon, og med en overhengende klimatrussel og nødvendige vurderinger rundt økonomi, artsmangfold og karbonfangst har skogen og dens hogstfelt også blitt et slagfelt for de viktigste spørsmålene i vår tid, sier Bennin selv om hvorfor han velger nettopp dette området som lokasjon. 

‍

‍
Ole John Aandal var en av de første kunstnerne i Norge hvis praksis omfavnet det digitale, men i prosjektet Camera Rosten som vises nå, går han helt tilbake til det fotografiske mediets opprinnelse og benyttet seg av et pinhole kamera og den analoge storformatfilmen. Resultatet er 17 kontakt-prints i størrelse 8x10 tommer, og vi viser 10 av dem på Galleri Melk. Aandal hadde i en årrekke fisket i en del av Gudbrandsdalslågen ved Rosten, like nedenfor Dovrefjell, i et stykke av elven der den var vill, særlig om våren etter snøsmeltingen på fjellet. For noen år tilbake bestemte kommunen, som så mange andre småkommuner rundt omkring i landet, at den delen av elven skulle legges i rør for å lage et lite vannkraftverk. Som Ole John sier; ingen brydde seg om at den vakreste, villeste delen av elven ikke lenger ville renne fritt, så han bestemte seg for å klatre ned i juvet den siste sommeren, fange lyset og vannet, og lage et tidsbilde av elven, det eneste som faktisk finnes. Det er ikke tilfeldig heller at han valgte den analoge prosessen; som han selv sier, elven og det analoge fotografiet delte samme skjebne; ingen hadde bruk for dem lenger. Aandal brukte vannet fra elven til å blande sine kjemikalier slik at fotografiene ikke bare er gjengivelser av vann, men også har vannet fra elven innbakt i seg. 

‍

‍
Halvard Haugerud er en maler som gjennom en årrekke har skapt noe tilnærmet en egen poetikk. Med sine virkelighetsnære representasjoner av bylandskap, interiører, portrettet og ikke minst landskapsmalerier fra sitt hjemsted i indre Østfold, jobber Haugerud nøysomt i en prosess som for meg alltid har hatt noe fotografisk over seg. Det er en presisjon i hans bilder, en umiddelbar gjenkjennelsesfaktor som gjør at bildet ikke lenger virker å være representasjon, men blir til en erfaring, og det er denne erfaringen som jeg synes er så virkningsfull, der hesten i dette verket vi har inkludert her snur seg mot oss. 

‍

‍
Tom Sandberg døde i 2014, og arbeidet vi har vært så heldige å få låne er et lite bilde av noen solsikker stående i en vase på gulvet. Han viste aldri dette bildet mens han levde, men jeg husker det godt. Han laget det mens jeg jobbet for ham i perioden 2005/2006, og det er et bilde som helt siden den gang har virret rundt i hodet mitt. Det er et av de arbeidene det er vanskelig å sette fingeren på hva det nøyaktig er som gjør det så effektfullt, om det er det sørgmodige, Trollmannen fra Oz-aktige, om det er det tunge printet og de askeaktige gråtonene, den litt rare beskjæringen, eller som jeg skriver om i utstillingsteksten, støvet, som i likhet med vannet i Aandals bilder, er blitt til en integrert del av bildet; støvet fra hans atelier, død hud, hår og små gjenstander representert i bildet som små hvite prikker som gjør at hans fravær plutselig blir til en tilstedeværelse … 

‍

‍

De fire kunstnerne har nokså ulike tilnærminger til fotografi og bilder. Kan du lette litt på sløret om tankene dine bak å kombinere nettopp disse prosjektene i utstillingen?

Andreas Bennin, Halvard Haugerud, Tom Sandberg og Ole John Aandal er jo kunstnere som har satt sitt preg på ulike deler av den norske kunstscenen, og som også har hatt en innvirkning på mitt eget arbeide. Men de er også kunstnere som alle sammen på ett eller annet vis opererer i gråsoner, med nyanser, som famler litt rundt i sine respektive kunstnerskap på en veldig produktiv måte og som kanskje, alle sammen evner å se på denne virkeligheten som omgir oss hele tiden med en ro og en tålmodighet som gjør at den til tider, kanskje plutselig, blir synlig for oss på nytt.

Jeg vil ikke si at de gjør det kjente ugjenkjennelig, men at de har gjort seg noen erfaringer i livet som tilsier at det man tror man kjenner, det som virker helt ufarlig kan plutselig, uten forvarsel gjøre seg gjeldende som noe nytt. Jeg brukte ordet nyanser, og det er noe med det; å jobbe på uten å vite helt hva en leter etter, hva slags svar man er ute etter eller om man leter etter svar overhodet. Vi har en tendens til å tenke at enhver undersøkelse skal resultere i et svar, mens jeg ser med disse fire at undersøkelsen i seg selv er mer en måte å være og agere i verden på enn en søken etter entydige svar.

Sist vil jeg få påpeke at det er en nærhet, og en tilstedeværelse i alle disse arbeidene som fikk en helt ny betydning etter vårens lockdown. Utstillingen skulle egentlig åpne i april, ble så utsatt, og etter å ha sittet inne i en del måneder, atskilt fra hverandre, ble det ekstra tydelig for meg at en annen fellesnevner her er ordet kontaktflate. Det analoge fotografiet særlig, men også maleriet snakker veldig tydelig om reaksjoner mellom kropper, kjemikalier, lys osv. og dette i seg selv åpnet for nok en inngang til det hele for meg, samtidig som videoarbeidet til Bennin ble veldig tydelig i sin nærhet til det å se gjennom flatene, inn i andre(s) virkeligheter. 

‍

‍

UTSTILLINGEN GATHERING VISES PÅ MELK TIL OG MED SØNDAG 27.09. UTSTILLINGEN VISER VERK AV ANDREAS BENNIN, OLE JOHN AANDAL, HALVARD HAUGERUD OG TOM SANDBERG. UTSTILLINGEN ER KURATERT AV MORTEN ANDENÆS SOM UNDERVISER PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE.