Bjarne Bare på OSL contemporary

Du er aktuell med din andre soloutstilling på galleriet OSL Contemporary. Hva får publikum se i utstillingen?

Jeg viser 12 nye fotografiske arbeider produsert mellom 2017 og 2019 fra en pågående serie som dreier seg om friksjonene som er gjeldende i dagens globale samfunn. Tematikken er fordelt over tre grunnideer.

Den nålevende filosofen Franco ‘Bifo’ Berardi har vært sentral for meg. Blant annet hans nylige teorier hvor han beskriver transformasjonen vi som mennesker er i ferd med å gjennomgå grunnet overgangen fra en nær, fysisk, kommunikasjonsform mot en digital dialog som består av koblinger basert på interesser og algoritmer. Vi er i ferd med å miste den nære fysiske kommunikasjonen, som også skaper rom for uventede møter og dialoger. Den digitale nærheten vi gjennomlever er basert på personlige etablerte oppfatninger og ideer og fører til redusert empati blant mennesker og samfunnet er reversert tilbake til en tribalistisk modell.

Her kommer også det andre temaet som har vært viktig for meg; det ingeniørfaglige begrepet Tribologi. Et begrep fra Storbritannia fra 60-tallet som tar for seg friksjonslære. Studien er ment for å redusere samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til slitasje blant maskinelle deler i bevegelse. Slitasjen som oppstår blant deler i bevegelse er systemavhengig og menneskeskapt, lik friksjonene vi ser i det globale samfunnet i dag, være seg politiske, geopolitiske og økologiske problemer.

Sist men ikke minst er jeg opptatt av nostalgi for tiden. Et uggent begrep å bearbeide kunstnerisk, men sentralt i vestlig tankegang for tiden. ’Nostalgia for the present’ er et engelsk begrep som tar for seg paradokset med å føle nostalgi, eller en redsel, for å miste nåtiden. En lengsel for det vi har, mens vi har det. Dette fordi det vestlige samfunnet har utviklet seg til et såpass høyt nivå at vi er redd for at det skal svinne hen. Europeisk industri er i stor grad på vei ut, og turismen og det kognitive arbeidet er Europas fremtid. Turismen kommer for det historiske, og kanskje ligger Europas fremtid i dets fortid. Her er også grunnlaget for mye av den irrasjonelle frykten rundt immigrasjon og høyresiden spiller på den nostalgiske strengen i store deler av sin propaganda.

‍

‍

En ting som er annerledes enn dine fleste tidligere prosjekter er at det denne gang også er fotografier av mennesker. Kan du si noe om denne utviklingen i kunstnerskapet ditt?

Jeg har hatt problemer med mennesker i billedspråket mitt fordi vi er såpass opptatt av mennesker i dagens samfunn (les selfies og lignende) slik at et bilde av et menneske i en utstilling ofte tar oppmerksomheten vekk fra de andre arbeidene, og skaper en ujevn fordeling av oppmerksomheten i utstillingen. Jeg er opptatt av at arbeidene aktiverer hverandre i rommet gjennom en ikke-lineær lesning. Videre er jeg opptatt av at det fotografiske sentralperspektivet er et judeo-kristent perspektiv som stammer fra religiøs ikonografi, i kontrast til perspektivet man kan se blant annet i tidlig kunst fra Østen.

Når det er sagt har jeg alltid arbeidet med portrett for å finne en måte å inkludere disse, da det menneskeskapte, spesielt menneskelig psykologi, har vært sentral for mitt prosjekt. I min siste utstilling har jeg inkludert to mennesker, men vært opptatt av at de er der som symbol fremfor portrett, og dermed ikke skaper en ubalanse blant de andre arbeidene i utstillingen. De fungerer som stand-ins for et billedspråk fremfor å være subjektive personforestillinger.

‍

‍

Du har de siste årene bodd og arbeidet i Los Angeles. Hvor viktig er byen og lyset der for motivkretsen din? Hvordan er arbeidsprosessen din når du fotograferer?

Lyset i L.A. er et privilegium når man arbeider som fotograf. Først og fremst fordi det er der hver eneste dag, året rundt, uten værforbehold. Men først og fremst er byen viktig grunnet den store variasjonen i uttrykk innen kunstmiljøet der, og byens flerkulturelle natur.

Jeg fotograferer som en klassisk gatefotograf stort sett, men har alltid et prosjekt i bakhodet som informerer min prosess og mitt blikk.

‍

‍

I en presentasjon nylig nevnte du at «fotografier bærer en didaktisk byrde» som andre kunstneriske uttrykksformer, som for eksempel maleri, er foruten. Kan du si noe om hva dette innebærer og hvordan det påvirker til tilnærming til fotografiet?

Fotografiet er en helt utrolig språkform og en prosess som jeg enda ikke helt forstår. Det at en lysrefleksjon kan skape et bilde er ganske ufattelig. Dog er det resulterende bildet en abstraksjon av vår virkelighet, da det er flatt, dødt og stille. Innenfor alle disse rammene er det et stort potensiale til å skape kunst. Problemet fotografiet har er at vi forventer å lære noe av et fotografisk bilde, vi venter en form for aha-opplevelse eller at det innehar en praktisk dokumentarisk funksjon. Jeg mener at denne didaktiske byrden ofte står i veien for fotografiets fulle potensial, og vi burde oftere fristille fotografiet for hvordan, hva eller hvorfor.

‍

‍

UTSTILLINGEN BREATHING, TOGETHER AV BJARNE BARE VISES PÅ OSL CONTEMPORARY TIL OG MED 22. FEBRUAR. BJARNE ER EKS-STUDENT PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE.

‍