– Det sanselige, begjærende mennesket oppleves undertrykt

‍

Du har i lengre tid jobbet med prosjektet Concealed Carry, et arbeid som beveger seg mellom ulike sjangere og tar ulike former. Fortell litt om prosessen bak og hva som er planene for prosjektet?

Jeg har jobbet med dette prosjektet smått siden jeg startet den litt flyktige idéen om å være basert mellom Norge og Portugal. Jeg forsøker å utforske mennesket, og hvordan vi som individer er bundet opp av ulike idéer og konsepter. Det rasjonelle, edruelige og pliktoppfyllende mennesket settes pris på og har en plass i samfunnet. Det sanselige, begjærende mennesket opplever jeg som undertrykt.
Jeg har kuratert fra et stadig ekspanderende arkiv, og mye av arbeidet ligger i utvalget. Jeg har jobbet med bilder som inneholder informasjon jeg vil holde tilbake og sensurere av ulike grunner. Det har ført til et nytt konsept og metode for prosjektet, hvor representasjon blir utforsket. Denne kamuflerende metoden har jeg gjennomført på ulike måter, og sporene av manipulasjonen er i de aller fleste tilfeller synlige i bildet.
Prosjektet skal stilles ut på MELK i Oslo i september. Arbeidet framover vil igjen ligge i utvalg, samt størrelse og montering. Det blir interessant å åpne prosjektet opp i form av kuratorisk samarbeid.

‍

For meg føles særlig portrettene svært personlige og nære. Ser du på prosjektet som selvbiografisk eller er du en kunstner som opplever og analyserer verden “utenfra”?‍

Jeg arbeider selvbiografisk med en form for voyeristisk perspektiv. Det selvbiografiske blir en inngang til en dypere tillit, som igjen gir tilgang til mer sårbare og råe situasjoner. Landskapsmotivene har et mer voyeristisk, kikker-perspektiv. 
Jeg fotograferer i et krysningspunkt mellom det iscenesatte og det dokumentariske. De iscenesatte elementene finner da oftest sted som små justeringer, hvor jeg ved å ta kameraet frem og fotograferer trer inn i en rolle der jeg også regisserer. Når kameraet legges bort igjen forsvinner også regissør-rollen. 
‍

‍

Etter studiene på Oslo Fotokunstskole og KHiO, flyttet du til Lisboa – og jobber nå mellom Norge og Portugal. Hvordan har det påvirket kunstnerskapet ditt?

Jeg utvekslet til Lisboa og opplevde en form for frigjøring i byen. Jeg har produsert arbeider her jeg er stolt av, men det har vært krevende å finne fotfeste i det lokale kunstnermiljøet. Store deler av et kontaktnettverk og vennskap knyttes på skolen, og det har jeg jo opparbeidet meg i Oslo. Derfor har det vært viktig for meg å opprettholde samarbeid og prosjekter som skjer på tvers av landene. Det er en rekke prosjekter jeg er i gang med nå hvor jeg trer inn i en kuratorisk rolle. Da ville det vært spennende og nødvendig å lage noen broer mellom Portugal og Norge!
Det har vært spesielt krevende, nærmest umulig, å være basert mellom to land under pandemien. Samtidig har det vært interessant å se krisen utfolde seg fra vidt forskjellige perspektiver. I Portugal har de økonomiske konsekvensene av lock downs en helt annen side. Det finnes ikke et velfungerende system, som NAV eller Kulturrådet, som kan redde kulturlivet eller hjelpe folk gjennom krisen.
‍

‍

Selv om du i stor grad er multimedial, har du i hovedsak, jobbet med foto og video. Hva er planene for framtiden – er det der hovedinteressen din ligger?‍

De siste årene og spesielt da jeg studerte på akademiet endte jeg opp med å arbeide hovedsaklig med bevegelige bilder og installasjoner. Det kjennes veldig godt å arbeide med fotografi igjen, da det er dette jeg faktisk har en grunnleggende utdanning i. Jeg syns også foto som medium er utfordrende og det kjennes noen ganger skummelt, som om det har høyere risiko enn for eksempel video.
Mine prosjekter får ofte sin visuelle form etter hva som er nødvendig i det spesifikke prosjektet. Jeg utforsker nå et nytt prosjekt der jeg i første omgang forestilte meg video. Etter samtaler og kontakter i et teatermiljø i Lisboa, har jeg nå tenkt at det kan stå sterkere som teaterstykke. Det ville vært spennende å jobbe med scenekunst. Teater kan være helt utrolig rått og nært, på en måte kanskje film ikke klarer.

THYRA DRAGSETH (F. 1993 KØBENHAVN) ER EN NORSK KUNSTNER BASERT MELLOM NORGE OG PORTUGAL. HUN JOBBER HOVEDSAKELIG KAMERABASERT MED VIDEOINSTALLASJONER, FOTOGRAFI OG ARTIST BOOKS. HUN HAR TIDLIGERE VIST ARBEID PÅ GRUPPEUTSTILLINGER I NORGE, ALBANIA OG PORTUGAL OG FORBEREDER NÅ EN SOLOUTSTILLING PÅ MELK I OSLO.