– Kameraorientert kunst er mye mer enn bare fotografi

‍

Du har kuratert utstillingen Verket og Gesten, som er inne i sin siste uke, på Melk. Hva får publikum se i utstillingen?



Publikum får se fire fotografier (selvportretter) av Jaqueline Landvik, og installasjoner av Matias Faldbakken og Ceal Floyer. Faldbakken’s «Envy» (2013), er en videokassett der magnetbåndet er dratt ut og arrangert på hovedrommets vegg. Ceal Floyer har to verk i utstillingen. «Till I Get It Right» (2005) er et lydverk der hun har trukket ut en frase fra en sang (derav tittelen på verket) av Tammy Wynette og laget den til en loop. Floyer viser også installasjonen «Auto Focus» (2002) der en tom lysbildefremviser forgjeves forsøker å stille skarpt på en tom projeksjon på veggen. Det ser og høres ut som om den puster.

‍

‍

Til å være en utstilling laget for et visningsrom for nytt skandinavisk fotografi er det tilsynelatende lite fotografi i utstillingen. Kan du si noe om dette kuratoriske valget og om ditt forhold til kameraorientert kunst i dag?



Kameraorientert kunst er mye mer enn bare fotografi. Både Faldbakkens Envy og Floyers Auto Focus står i et direkte forhold til det kamerabaserte bildet, eller rettere sagt, fraværet av det. Envy er en ødelagt videofilm, bilder vi blir forhindret fra å se, i likhet med Auto Focus der fremviseren liksom fortvilet leter etter bildet sitt. I disse verkene er fraværet av bilder kanskje det som skaper de sterkeste inntrykkene, eller avtrykkene for å bruke fotografisk terminologi. 

‍

Jeg er en formalist i den forstand at kunstverk aldri kan forståes uavhengig av form, altså at kunst aldri kan frigjøre seg fra en slags «The medium is the message» logikk, selv om forholdet jeg har til kameraorientert kunst i dag er det samme som det var for tjue år siden. Det er hva et verk formidler som er interessant, ikke først og fremst hvordan det er laget. Jeg er i utgangspunktet sekundært interessert i materialet. Et kunstverk er en materialisert (eller dematerialisert) ide, og gesten, den bevegelsen eller hendelsen som har resultert i verket, det som antenner selve lesningen av et kunstverk, er det jeg er aller mest interessert i. Utstillingen Verket og Gesten er først og fremst en utforsking av dette rommet mellom den kunstneriske gesten og selve kunstverket, ikke av et bestemt medium i relasjon til gesten, og dermed har det ikke først og fremst vært viktig for meg å velge kunstverk ut fra medium.

‍

‍

Matias Faldbakken og Ceal Floyer er begge godt etablerte kunstnerskap, i og utenfor Norge. Tidligere Oslo Fotokunstskole-student Jaqueline Landvik er utstillingens yngste deltaker, og den minst eksponerte av de tre i kunstfeltet. Kan du si noe om hva som fenget deg ved Landviks fotografier og samspillet mellom Landviks prosjekt og de øvrige verkene?

‍
Et selvportrett er alltid utleverende. Uansett hvor distansert, maniert eller diffust en selvfremstilling er rent innholdsmessig og teknisk, er et selvportrett alltid sårbart for identifisering eller avvisning på bakgrunn av andres tolkning. Sånn sett skiller ikke et selvportrett seg ut fra et hvilket som helst annet kunstverk med en klar avsender. Det som gjør Landviks verk i utstillingen viktige er den kunstneriske gesten fotografiene hennes tar sats fra. Det er en gest de aller fleste i dag gjenkjenner fordi selvportrettering på en forsøksvis flatterende, men kanskje aller mest forstyrrende, måte, er selve emblemet for aktive brukere av sosiale medier. Landviks åpenlyst sårbare selvportretter lest i lys av Faldbakkens tafatte destruksjon og Floyers endeløse håpløshet, handler om dypt menneskelige tilstander som jeg er sikker på at alle kjenner seg igjen i.
‍

‍

‍Morgenbladet publiserte en kritikk av utstillingen som du tok til motmæle mot i samme avis. Det er sjelden kunstnere og kuratorer offentlig imøtekommer kritikk på denne måten. Hva var det som gjorde at du ønsket å komme med et offentlig tilsvar til nettopp denne kritikken? Skulle du ønske at kunstnere og kuratorer oftere tok ordet offentlig i slike saker?



Det Morgenbladet slapp til på trykk var rent vrøvl. Anmelderen hadde ingen annen agenda enn å posisjonere seg selv i forhold til meg. Men det gikk ut over de kunstnerne jeg hadde valgt, og det var min plikt å forsvare deres verk fra en elendig lesning, og ikke minst fra noe som grenset til personlig trakassering (av Jaqueline Landvik). Det var en artikkel som ikke skulle ha vært trykket, og jeg er sikker på at det må ha vært en glipp at den gikk gjennom i redaksjonen.

Nei, det er som oftest ikke så interessant å gå i dialog med kunstkritikere, man havner alltid i den fornærmedes posisjon uansett hvordan man snur og vender på det. Når det er sagt, man burde sikkert engasjere seg mer i kunstkritikk generelt. Kritikerne driver jo stort sett med monologer, noen i et indre ekkokammer kan det virke som, men deres meninger påvirker jo lesere. Jeg tipper også at mange kritikere setter pris på tilbakemeldinger, negative som positive, det er jo i hvert fall et tegn på at de har blitt lest.

‍

‍

UTSTILLINGEN VERKET OG GESTEN MED JAQUELINE LANDVIK, MATTIAS FALDBAKKEN OG CEAL FLOYER VISES PÅ MELK TIL OG MED SØNDAG 05. SEPTEMBER. UTSTILLINGEN ER KURATERT AV KUNSTNER OG FORFATTER VIBEKE TANDBERG.

‍