Minnebilder fra Y-blokka mellom to permer

‍

Gratulerer med boken Y-blokka, som nylig ble utgitt av forlaget Orfeus Publishing. Kan du si noe om fotoprosjektet ditt som nå er samlet mellom to permer?

Jeg har i dette prosjektet (i likhet med to tidligere fotoprosjekter: Marienlyst skole (2005) og Operaen (2009)) portrettert arkitektur som representant for viktige kollektive minner. Få bygg kan i større grad en Y-blokka sies å ha vært et ikon for og et symbol på utviklingen av sosialdemokratiet og velferdsstaten i Norge. Mye av denne ideologiske arven kom direkte til utrykk i selve arkitekturen. Den hadde et moderne og monumentalt preg, men fremstod samtidig som sober og stringent. Det hadde en slags byråkratisk nøysomhet over seg, for dette var kvaliteter de enorme ambisjonene for utviklingen av Norge krevde i etterkrigstiden. 

I tillegg kom periodens fremtidsvisjon frem i hvordan håndverk, kunst og arkitektur var vevet så tett sammen, det var helt unikt. Og sist, men ikke minst: kunsten kom ut i det offentlige rom, hvor denne kunne oppleves og eies av alle. Det er med andre ord både epoken, men også selve bygningskroppen som har vært viktig for meg.

Prosjektet ble først produsert som en postkortserie (24 stk) til osloBENNALENs First edition i 2019. Postkortene er gratis, og plassert ut i stativer på om lag 30 ulike lokasjoner i Oslo. Mange har brukt postkortene som ledd i protestene mot rivning. Nå er Y-blokka revet og når jeg da lager en bok av prosjektet, der jeg inkluderer tekster skrevet av andre og langt flere fotografier fra dette 4 år lange fotografiske forholdet, er det for å bidra til bevaringen av dette viktige kollektivt minne.
 ‍

‍

De kontrastfylte svart-hvitt fotografiene dine er udramatiske, stort sett uten mennesker og dveler ofte ved arkitektoniske detaljer, lys og skyggespill, byggegjerder og omkringliggende vegetasjon. Kan du fortelle om hvordan du som fotograf har tilnærmet deg motivene?

Jeg startet med et mål om å nærme meg bygget med et (tilsvarende) sobert og stringent blikk og med mål om å etterstrebe objektiv og presis dokumentasjon - kanskje mest riktig benevnt som straight fotografi. Målet var altså ikke å opphøye bygget slik mye arkitekturfoto gjør, men å dokumentere med en mer nøytral tilnærming.  Jeg opplevde imidlertid at byggets formale karakter i sterk grad inviterte meg inn i en prosess der komposisjon, form, lys og utsnitt ble mer førende enn jeg forventet på forhånd - byggets formale karakter hadde rett og slett en så sterk tiltrekningskraft. Men jeg har likevel holdt meg tett på det dokumentariske og jeg beskjærer f.eks. sjelden et fotografi når det først er tatt. Utsnittet og komposisjon skjer i det jeg fotograferer.

Jeg har fotografert over en 4-års periode og har mange ganger, på vei ned for å fotografere, tenkt at nå må det være tømt, nå er det ikke flere bilder å ta. Men det var alltid et nytt bilde å ta. Byggets formale karakterer kunne alltid by på et bilde til. Helt til de begynte å pakke det inn og klargjøre det for rivning, da begynte prosjektet å lukke seg. Da Picassos Fiskerne så til sist ble separert fra bygningskroppen tok jeg det siste bildet. Fotografiene jeg tok i denne siste perioden fungerer som en slags epilog i prosjektet, og er derfor lagt inn etter de tekstlige bidragene i boken.

‍

‍
Du ble blant annet nektet adgang av Statsbygg til å fotografere interiørene i Y-blokka. Er dette et prosjekt som det har vært ekstra krevende å gjennomføre som fotograf?

Både ja og nei. Dialogen (i den grad man kan kalle det en dialog) med Statsbygg har vært ekstremt frustrerende og jeg er sjokkert over at de ikke tar kulturarven på alvor. Statsbygg ble jo pålagt å rive - jeg tror ikke de i særlig grad har kunnet påvirke utfallet av rivesaken, men det de HAR kunnet kontrollere er jo tilgangen til bygget for alle oss (for jeg er ikke den eneste) som har villet sørge for å ivareta bredest og best mulig dokumentasjon. At de ikke er seg dette ansvaret bevisst, er ufattelig og ekstremt kritikkverdig.
På den annen side har selve fotograferingen vært en veldig fin prosess (om enn til tider sorgtung, spesielt når håpet begynte å ebbe ut). Som fotograf har jeg rett og slett følt meg privilegert og har hatt stort utbytte av å studere og gjengi byggets formale kvaliteter.

‍

 
Du har tidligere omtalt rivningen som "historieløs" og Y-blokka som et monument som vi burde være stolte av. Hva er det som har gått tapt nå som Y-blokka er historie?

I dette bygget lå det mye historie, ideologi og symbolikk som jeg innledningsvis kom inn på. Denne bygningskroppen, som et kollektivt minne over verdier vårt sosialdemokrati faktisk er tuftet på, ble angrepet av krefter som jobber mot mange av disse verdiene. Det at bygget overlevde angrepet gjør, slik jeg ser det, at det kom ut på den andre siden av attentatet med dobbel symbolsk styrke på vegne av disse verdiene. For meg ble derfor denne sårede bygningskroppen, som i årevis ble stående uten å bli rehabilitert ordentlig, halvveis nedstengt, men fortsatt i bruk, etter hvert også et bilde på situasjonen i dagens sosialdemokrati, der sentrale verdier jeg har vokst opp med og kanskje har tatt for gitt, er under stadig sterkere press. Y-blokka var i utgangspunktet et ikonisk symbol, og etter terroraksjonen ble Y-blokka som minnesmiljø, mangedoblet i symbolsk kraft. Vi har altså mistet langt mer enn en arkitektonisk perle.

‍

‍

BOKEN Y-BLOKKA AV KATJA HØST ER UTGITT AV ORFEUS PUBLISHING. I TILLEGG TIL KATJAS BILDER INNEHOLDER BOKEN TEKSTER AV TONE HANSEN, JAN DIGERUD, KJETIL A. JAKOBSEN, PER GUNNAR EEG-TVERBAKK OG LINE ULEKLEIV.