Roadtrip mot apokalypsen

‍

Du er aktuell med utstillingen Crack of Doom, som vises ut januar på Fotografihuset på Sukkerbiten. Hva viser du i utstillingen?

Utstillingen består av en serie bilder som viser spor av endringer i folks omgivelser og hverdag, gjort av personer som er overbevist om at verdens undergang nærmer seg eller at en katastrofal hendelse vil finne sted. Jeg leste et sted at markedet for bunkere/tilfluktsrom vokste jevnt og trutt og at flere og flere ble interessert i å eie eller bygge en bunker. Noen mennesker bygget bunkere for å bo i dem, mens andre ønsket å et trygt sted for familien ved nødstilfeller, med håp om å gi den videre til neste generasjon ubrukt. Dette var utgangspunktet for mitt prosjekt, der jeg har funnet flere personlige historier som har bunkere eller andre befestede konstruksjoner som fellesnevner.

‍

‍

Prosjektet ditt beskrives som "en roadtrip mot apokalypsen". Hva er det som fikk deg til å utvikle et prosjekt om nettopp verdens undergang?

Det startet med min personlige bekymring for fremtiden. De siste årene antar jeg at vi alle, på en eller annen måte, har følt at ting raskt blir verre og med spørsmål om hva som vil skje videre: klimakrisen, en global pandemi og nå med krig på dørstokken vår. Jeg begynte å lese mange ganske depressive bøker om den kritiske tilstanden til planeten vår og hvor lenge vi kommer til å kunne leve på den. Dette fikk meg ikke til å føle meg bedre, og det hjalp meg heller ikke å forstå hva som kunne gjøres. Helt til jeg kom over en bok som heter Notes from an Apocalypse av Mark O’Connell. Denne boken maler opp et annet bilde av situasjonen. Det jeg likte best med boken er forfatterens tilnærming til å prøve å takle sin egen personlige kamp, ​​og begi ut på denne reisen med en viss humor og letthet selv når han håndterer et så tungt tema. Det resonerte i meg. Jeg likte veldig godt tilnærmingen og bestemte meg for å innlede min egen reise, for å prøve å snakke med folk med ulike former for oppfatninger og opplevelser knyttet til forestillingen om verdens undergang.

‍

‍

I arbeidet med utstillingen har du oppsøkt en rekke miljøer og steder rundt i verden. Kan du si noe om den fotografiske arbeidsprosessen din? Hvordan finner du miljøene du ønsker å oppsøke?

Under forberedelsene til et nytt prosjekt fordyper jeg meg i en rekke ulike materialer og kilder. Jeg leser romaner, ser filmer og TV-serier for i arbeidete med å finne prosjektets stemning og estetikken. Jeg leser også sakprosabøker, essays og nettartikler for å finne fakta om emnet. Gjennom dette blir jeg oppmerksom på ulike oppfatninger, mindre kjente historiske begivenheter knyttet til tematikken og hvilke relevante miljøer som finnes og kan oppsøkes. Når tiden var inne for å legge ut på den oppsøkende forskningsreisen min, la jeg alle disse stedene inn i Google maps og prøvde å få plass til så mange som mulig i tre separate reiser.

‍

‍

Du har utdannelse innen journalistikk, kunst og litteratur. Hvordan har denne kombinasjonen preget hvordan du arbeider som kunstner?

Måten jeg jobber på er nettopp en blanding av hver av disse tre. For det første har jeg en interesse for virkelighetsbasert historiefortelling. Det er vanskelig for meg å kun jobbe med abstrakte ideer og konsepter, så selv når mitt generelle tema er en idé, så pleier jeg som regel å knytte det til personlige historier, til ting som virkelig har funnet sted. Jeg må knytte ideen til noe konkret, håndfast og spesifikt. For meg er det viktig å jobbe med emner som får deg til å tre inn i andres sko, som får deg til å skifte ståsted og stille deg selv spørsmålet: hva ville jeg ha gjort, hvis jeg befant meg i samme situasjon?

UTSTILLINGEN CRACK OF DOOM AV GIULIA MANGIONE VISES PÅ FOTOGRAFIHUSET PÅ SUKKERBITEN TIL OG MED 31.01.2024. SE MER AV GIULIAS PROSJEKTER PÅ GIULIAMANGIONE.COM.

‍