Sjangeroverskridende om geirfuglens dystre skjebne

‍

Du har nettopp mottatt juryens pris under Den Nordnorske Kunstutstilling for filmen Choreographies Towards Loss, gratulerer! Kan du fortelle litt om filmen og tematikken som ligger bak?

Tusen takk! Jeg liker å introdusere filmen som en kunstnerisk dokumentarfilm på 60 minutter som tar for seg geirfuglens historiske skjebne. I filmen følger vi meg i det jeg besøker vitenskapelige institusjoner, museale arkiver, eksentriske samlinger og landskaper disse fuglene en gang vandret i, der jeg møter mennesker som forteller om livet til en art som er borte for alltid. Filmen er sjangeroverskridende og balanserer mellom å ha en dokumentarisk ambisjon og et mer performativt, indre uttrykk. Den er en slags koreografi over menneskelig utryddelse der fuglene; de levende, utstoppede og de personifiserte gjennom kostymer, påminner oss om den enorm utslettelsen som foregår her og nå. Det er ikke tilfeldig at filmen varer en time, i det lerretet går i sort får vi vite at mens vi har sett denne filmen har seks arter forsvunnet fra jordas overflate.

Den er på mange måter en sensorisk skildring av tap, der det langsomme tempoet og de gjentakende scenene gir publikum plass til å være i sine egne refleksjoner mens handlingen utspiller seg. Etter å ha sett en film sitter jeg ofte igjen med følelsen av at tankene begynner i det lerret går i sort, og at de dermed ikke setter så dype spor i kroppen. Helt fra idéstadiet hadde jeg et ønske om at filmen skulle være en kroppslig opplevelse av tap, og at publikum skulle gå ut med følelsen av at de faktisk har mistet noen. Stillhet er også et veldig viktig virkemiddel og bygger opp under denne sorgen og tyngden som tematikken bærer med seg, som både er historisk og en del av nåtiden.

‍

‍

Filmen er avgangsprosjeket ditt fra Kunstakademiet i Malmö, hvor du ble uteksaminert i fjor. Nå skal den vises bl.a. i konkurranseprogrammet for ny norsk dokumentarfilm på HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival, på Nitja senter for samtidskunst som en del av Østlandsutstillingen og under Vårutstillingen på Fotogalleriet. Hvordan oppleves det å se at avgangsfilmen din blir så godt mottatt?

Det er helt fantastisk å oppleve at så mange ulike visningsrom vil vise filmen! Først og fremst fordi den handler om noe svært viktig som angår oss alle. Når jeg begynte dette prosjektet hadde jeg allerede kjent på en sorg i flere år for arter jeg selv er redd for å miste, og innså at jeg måtte lage et verk som konkretiserte begrepet utryddelse for å få oss til å kjenne på ansvar. Jeg er et menneske som flere vil kunne beskrive som sensitiv, og tar ofte innover meg smerten og skjebnen til andre levende vesener. Filmen kommer fra et veldig personlig ståsted og er gjort med en enrom omsorg og et ønske om å fa fram at alle bærer et personlig ansvar for å snu utryddelsesnarrativet.
Jeg har alltid en agenda med de prosjektene jeg går i gang med, og det at jeg nå er vitne til at filmen blir tatt på alvor fordi den får flere og flere visninger gir meg håp. Det er en enrom bekreftelse på at jeg har noe viktig å si, og at den tvilen som kommer i en skapelsesprosess alltid er forbigående.

‍

‍

Dette er ikke første gang sjøfugl har stått i senter i dine prosjekter. Da du deltok på Høstutstilling i 2021 var det med verket "This is my home" knyttet til måkesituasjonen i hjembyen din Tromsø. Hvor var det som vekket din interesse for fugler, enten det er hverdagslige måker eller den myteomspunne geirfuglen?

Jeg kommer fra Honningsvåg, men flyttet til Tromsø da jeg var 13 år. På mange måter opplevde jeg en språkbarriere da jeg flyttet til Tromsø. Jeg er et fjærabarn og hadde en barndom der jeg tilbrakte mer tid med mindre, levende organismer enn med jevnaldrende mennesker. Det la grunnlaget for hvordan jeg i dag sanser og er tilstede i verden. Jeg har brukt mye tid på å legge blikket mot en horisont og registrere selv de minste bevegelser. Å vokse opp med så mye vær, som øya ofte hadde, ga meg også en grunnleggende respekt for alle elementene. Jeg følte hele tiden at jeg var liten og at jeg ikke kunne kontrollere noe. Da jeg kom til Tromsø begynte jeg å legge merke til hvordan ulike måsearter bygde sine hjem oppå våre, og så alltid på det som selvfølgelig at de også skulle være der. På et punkt begynte jeg å registrere at ikke alle delte samme oppfatning som meg. I media observerte jeg en polarisert debatt som handlet om å enten være for eller i mot måser. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne se på de som inntrengere på en plass de alltid har tilhørt. Dette inspirerte meg til å lage plakatverket "This is my home" som ble begynnelsen på en rekke arbeider der jeg forsøkte å endre bildet av måsene, og skape et annet rom for ettertanke og refleksjon som ikke fantes i den debatten jeg var vitne til.
Jeg kom inn på historien om geirfuglen etter at en venn fortalte meg at innvollene til de to siste ble oppbevart på det gamle zoologiske museet i København. Etter å ha arbeidet med måsene i flere år, hadde jeg et ønske om å dra inn et historisk perspektiv for å skape et følelsesladd narrativ om noen som faktisk er borte. Historien om geirfuglen er veldig brutal, som noen av scenene i filmen gir et innblikk i. Blant annet blir det opplest et notat skrevet av en fransk sjømann på 1500-tallet, som beskriver hvordan geirfuglene ble kokt levende. Den moderne utryddelsen ser vi ikke på samme måte. I stedet for å slakte ned en art bygger vi ut hver eneste kvadratmeter av jordoverflaten og fortrenger alle andre mot et stup. Jeg opplever at veldig mange har en bevissthet rundt dette, men ikke nok til at det skjer en endring. Så ved hjelp av poetiske virkemidler ønsket jeg å lage en film som sitter lenge i kroppen og maner opp til en ettertanke som forhåpentligvis ikke forsvinner.

‍

‍

I filmen din er du selv både foran og bak kamera, og du står selv for en rekke av de ulike rollene i produksjonen. Kan du fortelle om hvordan det har vært å lage denne filmen og muligheten det gir å selv kunne være så tett på alle produksjonsledd?

Først og fremst ser jeg på det som en enorm fordel å ha kontroll over alle produksjonsledd, selv om det resulterte i en lett utmattelse og et slags fravær fra samfunnet. Jeg hadde flere dager der jeg var 18 timer i studio og følte at jeg befant meg i en slags transe. Samtidig som det var smertefullt å utføre så mange ulike oppgaver på et høyt nivå, tror jeg også at det var helt nødvendig å gjøre filmen på denne måten. Det var svært lærerikt å bli konfrontert med sine egne usikkerheter og mestre ting jeg aldri hadde gjort før. Min første tanke var å ikke være foran kameraet, jeg hadde for en gangs skyld lyst til å være bak det, men i en samtale med en veileder ble det klart at jeg hadde en drivkraft som filmen trengte og derfor måtte være synlig. Det var ekstremt utfordrende, spesielt i de situasjonene som ikke var iscenesatte. Teamet bak denne produksjonen er veldig lite, jeg gjør egentlig alle rollene selv bortsett fra å ha foto når jeg står foran kameraet. Ingen av de andre som har foto i filmen hadde arbeidet med levende bilder før, så det var en utfordrende situasjon med veldig mange begrensinger. Det kunne endt katastrofalt, men vi gjorde alle våre begrensninger om til muligheter! Og jeg opplevde en enorm kreativitet som ga viktig næring til filmen. Den fikk noe særegent og upolert over seg som skapte en tilstedeværelse og ydmykhet som jeg tror gjør at vi kommer nærmere på historien.

‍

‍

Du startet din kunstneriske utdannelse på Oslo Fotokunstskole og i fjor mottok du din mastergrad for kunstakademiet i Malmö. Når ble du klar over at du ville utdanne deg som kunstner? Når du nå ser deg tilbake, klarer du å se noen interesser som har fulgt deg som røde tråder fra du startet?

Jeg tror det var forutbestemt at jeg skulle bli kunstner, selv om jeg ikke forsto det før jeg var langt inne i en kunstnerisk utdannelse. Det har aldri vært et tydelig ønske eller en drøm, men jeg har alltid hatt en trang til å skape, som har fulgt meg hele livet. Når jeg ikke arbeider kreativt føles det som om jeg ikke eksisterer. Min vei inn i kunsten var likevel gjennom fotografiet, så jeg har alltid vært opptatt av bilder. Etterhvert begynte jeg å se begrensninger i det fryste bildet og ble interessert i det levende. Jeg har alltid hatt lyst til å lage film, men forsto ikke hvordan jeg kunne tilnærme meg et medium som hadde et så fastlåst rammeverk. Det var nettopp denne friheten fra rammen som dro meg inn i kunsten. I det jeg kom inn i videokunstens verden beveget jeg meg sakte, men sikkert mot et mer filmatisk uttrykk som befant seg mellom det iscenesatte og det dokumentariske. Jeg fant et personlig billedspråk, som jeg fortsatt utforsker, og som har begynt å definere meg som filmkunstner.
Om det er noe som har fulgt meg siden begynnelsen så er det kanskje det at bruker meg selv som et materiale i mine arbeider. Jeg har virkelig prøvd å ha en mindre synlig rolle i mine verk etter at jeg begynte på kunstakademiet i Malmö, men jeg har konkludert med at min tilstedeværelse gir arbeidene en styrke og originalitet som jeg ikke har råd til å miste.

IRENE KALTENBORN ER MOTTAKER AV JURYENS PRIS UNDER DEN NORDNORSKE KUNSTUTSTILLING 2025 FOR FILMEN CHOREOGRAPHIES TOWARDS LOSS. FILMEN VISES PÅ ØSTLANDSUTSTILLINGEN SOM ÅPNER 08.03. PÅ NITJA SENTER FOR SAMTIDSKUNST, PÅ HUMAN INTERNASJONAL FILMFESTIVAL 10.-16.03. OG PÅ VÅRUTSTILLINGEN SOM ÅPNER PÅ FOTOGALLERIET 23.05. SE MER AV IRENE KALTENBORN PÅ IRENEKALTENBORN.COM OG FØLG IRENE PÅ @IRENEKALTENBORN. IRENE ER TIDLIGERE STUDENT PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE.