Yamile Calderón & Edward Cunniffe mottakere av BKHs Fotokunstpris 2020

Gratulerer som årets mottaker av Fotokunstprisen fra Bildende Kunstneres Hjelpefond, pålydende 150 000 kroner! Hva betyr det for deg å få en oppmuntring som denne?

Det betyr ganske mye å få en slik oppmuntring, det hjelper til at jeg kan konsentrere meg om mitt eget arbeide og får mye mer tid til å utdype og utvikle mine prosjekter.

Du mottar prisen for filmen "Accidentaly I got a GoPro" som vises i årets utgave av Vårutstillingen på Fotogalleriet. Kan du fortelle om denne filmen?

"Accidentaly I got a GoPro" er en subjektiv dokumentar. I løpet av 19 minutter utforsker vi flyplassen som et sted for overgang, der folk bruker tid på å vente. Verket reflekterer over temaer om sikkerhet, frykt, overvåkning og forbrukerisme.

Siden terrorangrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001 har reglene og sikkerhetsnormene på flyplasser rundt om i verden endret seg, og skapt en atmosfære av sårbarhet og menneskelig skjørhet hver gang du tar et fly. På samme tid er flyplasser steder hvor folk bruker timer på å vente, tid som blir brukt på restauranter, tax-free butikker, sove i en stol, lese en bok eller drømme om å møte noen som kan endre livet ditt.

Filmen har en lineær fortellende struktur som gir ideen om å reise fra et sted til et annet. Lyden prøver å skape en meditativ stemning hos betrakteren gjennom en voice-over som forteller korte fortellinger relatert til reisen. Historiene er våre egne opplevelser. 



Som tittelen hentyder har du filmet med actionkameraet GoPro. Hva er bakgrunnen for at du startet å filme med nettopp dette kameraet og hvordan har å filme uten skjerm til å kontrollere komposisjon m.m. påvirket arbeidsprosessen din?

Tittelen til verket gjenspeiler prosessen. Mannen min, som er skater, kjøpte et GoPro Hero 4-kamera for å lage skatefilmer, men han har aldri brukt det. Jeg fant det, og jeg begynte å bruke det i ventetiden på flyplasser mens jeg reiste. Denne spesielle kameramodellen har ikke en skjerm til å komponere bildene, og derfor har de resulterende opptakene et ‘duchampsk’ element av tilfeldighet eller vilkårlighet for komposisjonen. Den lille størrelsen på kameraet gjør det også ekstremt diskret for å registrere situasjoner, i mangel av et kamerastativ bruker jeg ulike rekkverk etc. på flyplassen for å støtte kameraet, hvilket igjen legger sine vilkårlige føringer for estetikken og komposisjonen til bildene. Denne mangelen på estetisert komposisjon skaper et utseende av "sannhet" og "naturlighet" for materialet.

Da jeg så opptakene, var noen av de veldig gode, og andre måtte forbedres. Da jeg kom tilbake til flyplassen, ville jeg ta opp mye på nytt. Jeg har sanket opptakene over en periode på fem år, og jeg så hvor interessant dynamikken til mennesker og steder i transit er. Så snakket jeg med Edward Cunniffe, som jeg har samarbeidet med de siste årene, og vi bestemte oss for å redigere materialet og lage en subjektiv dokumentar.

I tillegg til ditt bidrag på Vårutstillingen er du for øyeblikket i sluttfasen med et mangeårig bokprosjekt der du har fotografert i hus som tidligere har tilhørt narkobaroner. Kan du fortelle litt om den kommende boken? 

Jeg kontaktet tjenestemenn i det colombianske nasjonale narkotikadirektoratet i 2010. Etter et år eller mer med daglige telefonsamtaler fikk jeg etter hvert tillatelse til å fotografere syv hus som ligger i forskjellige deler av landet.

Jeg begynte å fotografere disse eiendommene ved hjelp av min far som assistent og sjåfør. Husene har alle ulik juridisk status: Noen av de ble ekspropriert av staten, mens andre fremdeles var underlagt rettssaker, og derfor kunne de ikke selges, og ble derfor gitt i konsesjon til forskjellige veldedighetsorganisasjoner eller til sosiale velferdstiltak. To av de mest luksuriøse husene ble omgjort fra rekreasjonsområder for narkobaronenes familie og venner til nye sosiale klubber for politiet.

Under prosessen med å redigere fotografiene spurte mange colombianske kolleger og venner meg om arbeidet mitt. Jeg syntes det var lettere å vise fotografiene, som hver gang utløste personlige historier om forskjellige opplevelser i Colombia på den tiden. Den spontane kollektive reaksjonen inspirerte meg til å følge bildene med fortellinger, i et forsøk på å beskrive livet i Colombia i de rå og voldelige årene mellom 1985-2001.

I 2013 presenterte jeg de første bildene i utstillingen “Disappearances” på Oslo Kunstforening. For å visualisere mengden av dokumentasjon som er samlet, så vel som kompleksiteten i prosjektet, både på et privat nivå og et som angår en hel nasjons traumer, bestemte jeg meg for å publisere denne publikasjonen (Narcos & Homes), som skal lanseres senere i år.

VERKET "ACCIDENTALY I GOT A GO PRO" AV YAMILE CALDERON & EDWARD CUNNIFFE VISES PÅ VÅRUTSTILLINGEN PÅ FOTOGALLERIET I PERIODEN 06.03. - 05.04, ARRANGERT AV FORBUNDET FRIE FOTOGRAFER (FFF). UTSTILLINGEN ER I SKRIVENDE STUND STENGT TIL OG MED TORSDAG 26. MARS FOR Å BEGRENSE SPREDNING AV CORONAVIRUSET. SE KOMPLETT DOKUMENTASJON AV UTSTILLINGEN PÅ VARUTSTILLINGEN.NO. 02. MARS INVITERER FFF OG FOTOGALLERIET TIL DIGITALE KUNSTNERSAMTALER OG SCREENING, FØLG MED HER FOR OPPDATERT INFO. ANDRE DELTAKERE I UTSTILLINGEN: HEDEVIG ANKER, TANYA BUSSE, OVE KVAVIK, TOBIAS LILJEDAHL, TOR-FINN MALUM FITJE, GIULIA MANGIONE, VEGAR MOEN.