Bli kjent med: Tor-Finn Malum Fitje

‍

Hvordan kunst lager du?

Jeg jobber i hovedsak med video og lydkunst. Tidligere var formatet mitt lengre essayfilmer drevet av fortellerstemme, men de siste årene har jeg fokusert på mer abstrakte videoinstallasjoner for flere skjermer. Nå for tiden blander jeg arkivmateriale med 3D animasjoner som jeg programmerer til å respondere på ulike frekvensområder i et lydbilde. Mitt pågående prosjekt er en 8-kanals lydinstallasjon med arbeidstittel Stutter Music. Her samarbeider jeg tett med musikere som jeg instruerer til å imitere stemmeklipp av stamming og løpsk tale.

‍Hva var det som gjorde at du begynte du å jobbe med film?

Filminteressen min eksploderte tidlig i tenårene, og jeg begynte å lage mine første kortfilmer som 14-åring. Jeg bestemte meg umiddelbart for at det var dette jeg skulle drive med. Fire år senere jobbet jeg i styret for Bergen Filmklubb og viet mesteparten av tiden min til å se, diskutere og skrive om film. Det var spesielt filmer som Korines Gummo, Cassavetes Faces og Antonionis L’eclisse som åpnet øynene mine for alternative filmspråk.

‍

‍

‍Når visste du at du ville bli profesjonell kunstner?



Jeg startet på Film og TV-produksjonslinjen på Universitetet i Bergen direkte etter videregående. Selv om jeg fullførte bachelorgraden med spesialisering innen regi, mistrivdes jeg sterkt på studiet og underpresterte i samproduksjonene. Jeg var ganske naiv og undervurderte hvor mye som krevdes for å lage kompromissløse filmer med halvimprovisert skuespill. Underveis i studiet kjente jeg et sterkt behov for å jobbe alene, og det var den viktigste grunnen til at jeg søkte meg inn på Kunsthøyskolen i Bergen (nåværende Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst ved KMD) og startet på fotolinjen der. Etter dette gikk jeg videre på Konstfack og Kungliga Konsthögskolen i Stockholm, og gjennom alle disse årene lagde jeg utelukkende film. Det tok ikke lang tid før jeg innså at kunstmiljøet var en bedre match for meg enn den tradisjonelle filmproduksjonen, men jeg har nok hele tiden hatt én fot i hver disiplin.

‍

‍

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?



Kunstnerlivet i Norge er privilegert. Jeg verdsetter muligheten til å jobbe prosessuelt uten et overhengende krav om en direkte samfunnsmessig nytteverdi. Kunsten gir meg full kontroll på alle detaljer i en produksjon, og den får meg til å føle meg ansvarlig og hel. Jeg kunne også sett for meg et liv som akademiker, men sånn som jeg jobber nå får jeg forsket innenfor tema som jeg velger autonomt, samtidig som jeg kan uttrykke meg poetisk eller kryptisk når jeg ønsker det. 

Likevel kjenner jeg stor motvilje mot det uendelige søknadsjaget og usikkerheten dette bringer med seg hvert år. Jeg syns at tidligere soloutstillinger vurderes for høyt i denne prosessen, og at nyproduserte arbeider vektlegges for tungt. Dette skaper en situasjon hvor man konstant må være i aktiv produksjon, og at mange ofte bare rekker å vise hvert kunstverk én gang. Jeg misliker også vernissasjens rolle som arena for sosial selvbekreftelse mer enn en god og fokusert visningssammenheng for kunsten.

‍

‍

Har du ett verk eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?‍

Da jeg først ble introdusert til videokunsten var det nok Bill Viola som fascinerte meg mest, ikke så mye hans installasjoner, men de tidlige essayfilmene I Do Not Know What It Is I Am Like, The Passing og Hatsu Yume. På kunsthøyskolene fikk jeg senere sterke signaler om at denne formen for sublim, spirituell, nesten romantisk tilnærming til filmmediet var i utakt med de tendensene som dominerte samtidskunsten, og dette gjorde meg bare til en enda større forkjemper. Jeg vender ofte tilbake til akkurat de tre filmene for å minne meg selv på hvor skjellsettende de opplevdes for meg.

‍

‍

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg innen kunst?

Godt valg! Stå i det og ikke vær redd for alle krisene, det er de aller viktigste øyeblikkene hvor utvikling skjer. Jeg pleier også å si at man som kunstner bør jobbe med tema som interesserer deg inderlig, men som du ikke vet for mye om. Én fot i det velkjente, den andre i usikkerheten og kaoset. Og dersom man angrer kan man alltids finne på noe annet. Den erfaringen som kreativt arbeid gir er nyttig innenfor alle profesjoner.

SE MER AV TOR-FINN MALUM FITJES VERK PÅ TOR-FINN-COM. I TILLEGG TIL EGEN PRAKSIS SOM KUNSTNER UNDERVISER TOR-FINN PÅ OSLO FOTOKUNSTKOLES LINJE FOR FILM- OG VIDEOKUNST.