– Å implodere av smerte på verdens vegne

‍

Gratulerer med filmen Den siste våren, din første spillefilm, som er blitt rosende mottatt av filmkritikere, f.eks. i Dagsavisen: "hun drar norsk film opp på et nytt nivå" og Rushprint som omtaler den som "en av de sanneste og såreste oppvekstskildringene vi har sett i norsk film”. Hvordan føles det å ha sendt denne filmen ut i verden?

Tusen takk for det! Det var en heftig overgang fra klipping på laptop i senga til verdenspremieren i Locarno i fjor sommer. Jeg sendte filmen inn før den var ferdig og ville bare synke i jorda av skam da vi satt der og så den i full sal med 800 publikummere. Det var ennå noen feil i bilde og lyd, men mest av alt handlet det om at filmen er så utrolig personlig. Den siste våren handler om å ta verden inn over seg, om eksistensiell krise og vår psykiske helse i møte med klimakollaps, naturtap og destruktive samfunnsstrukturer. Den handler om å implodere av smerte på verdens vegne, om å se noen du elsker slite og å drømme om en vakrere verden. 

I dagboken som Eira i filmen smugleser har storesøster Vera skrevet «Ingen kjenner meg. Så jeg åpner meg: Skjærer en flenge i kjøttet og lar de stikke fingrene inn. Her skal dere få kjenne! Kjenner dere meg nå? Skjønner dere meg nå?» Å lage film eller annen kunst om det man brenner for er å åpne seg for verden selv om det svir. Det er sårbart, men alternativet er verre. Å gjemme sårene sine tror jeg fører til mer ensomhet og fremmedgjøring hos en selv og omverdenen. Det virket derfor logisk å skjære en flenge gjennom nye og gamle sår, la folk stikke fingrene sine inn, for så å se om jeg kom til å bli forstått eller misforstått. 

Premierevisningen var 80 minutter med et synkende hjerte. Da jeg gikk opp på scenen for å holde Q&A boret jeg neglene så hardt jeg kunne i inn i hendene mine. Jeg var for skamfull til å være nervøs og leverte en nøktern Q&A om hvordan vi er på vei mot stupet uten å skjønne hvordan det påvirker oss og verden rundt oss. At det ikke er rart vi er deprimerte og desperate. Jeg ville altså synke i jorden, men var glad jeg ikke gjorde det, for da jeg kom ut av salen ventet publikummere med tårevåte klemmer og personlige historier. Resten av lanseringen, turneringen med tog gjennom Europa til ulike filmfestivaler og kino her i Norge har egentlig vært en forlengelse av denne suppen av skam, eksponeringshangover og publikummere, juryer og kritikere som har overøst filmen med kjærlighet. Å forvente å bli misforstått, men å så bli forstått. Det er absurd. 

‍

Filmen er et oppvekstdrama, som gjennom et søskenforhold skildrer spørsmål om mental helse og ødeleggende klimaendringer. Kan du si noe hva det var som fikk deg til å lage den filmen, som du har skrevet, regissert, produsert, klippet og lyddesignet?

Da jeg var tenåring fikk søsteren min en psykisk sykdom. Tolv år senere, med studier innen filosofi og miljø bak meg, ser jeg individets psykiske helse som en del av en større debatt om måten vi organiserer oss som samfunn. Min søster og jeg tilhører en generasjon som har blitt voksne i kjølevannet av klimakrise, korona, terrortrusler og finanskrise, i en verden stadig oftere filtrert gjennom en skjerm. Ensomhet, angst og selvmordstanker er dessverre normalen snarere enn unntaket blant mine venner. Hva er friskt i en syk verden? 
‍

Jeg ville rokke ved skillene vi skaper mellom sykt og friskt, menneske og natur, drømmer og virkelighet, det som er innafor og det som er utafor. Heksene i filmen er et eksempel på det. Tenk at vi brant kvinner (og menn) fordi de opplevdes truende med sin kunnskap innen natur og medisin, for utfordrende, for mektige i sin annerledeshet og seksualitet. Hva sier det om oss? Hvilke føringer har det lagt for vår kultur og hvilke spor finnes ennå i våre kropper? Jeg fant ut at en av mine egne formødre ble brent på bålet med barn i magen, fordi hun hadde farlig innflytelse på bygdas menn. 

‍

Filmen startet som ditt eksamensarbeid fra Filmkunstskolen i Kabelvåg, er kommet til på siden av det etablerte filmmiljøet, og distribueres av Filmbyrået Jack som har fokus på 'kunstnerisk ambisiøs film'. Hvordan vil du beskrive prosessen med å jobbe fram denne filmen?

Som en fireårig lang og trang fødsel. Etter innspilling i Kabelvåg (sjekk ut skolen om du er sulten på natur, frihet og mer enn ett aspekt ved en filmproduksjon!) fikk jeg hjernerystelse i en skateboardulykke og kunne ikke være på skjerm på 1,5 år. Mens jeg  kom tilbake til livet igjen etter måneder alene i mørkt rom med heftige migrener og konstant kvalme, kunne jeg sakte begynne å klippe filmen. Klippen, lyddesignet og produseringen, på siden av systemet, er det som har tatt år. Selve innspillingen var på litt over en uke.

Derifra vil jeg trekke fram de strålende skuespillerprestasjonene fra Keira LaHart og Ruby Dagnall som bare var 12 og 18 år! Henrik Landes eksepsjonelt vakre foto (han trakk fokus selv hele veien også) og min søster Natalie Eliassens kostymer er også verdt en tur på kino ene og alene. En spillefilm som er laget av et crew i starten av tyveårene er ganske unikt. Jeg var 21 da jeg skrev den og fylte 22 rett før innspilling, samtidig som jeg fikk høre at jeg var heldig om jeg noen gang fikk lage spillefilm når jeg ble 40. Man kan jo ikke vente tyve år når det brenner. Og musikken! Evelina Petrova, Elina Waage Mikalsen og Viktor Bomstad. De har magi i stemme og fingertupper, som sniker seg inn i ørekanalene til alle som lytter. Jeg håper du som leser dette benytter sjansen til å se den stort med bra lyd nå som den fortsatt vises på Vega Scene.

‍

Du har det siste semesteret vært hovedveileder for eksamensprosjektene til studentene på Oslo Fotokunstskoles Film- og videokunstlinje. Hva er din opplevelse av årets avgangsprosjekter, og hvor viktig er skoler som Oslo Fotokunstskole for å gi rom for nye og alternative måter å lage film?

I skrivende stund har jeg ennå ikke sett studentenes ferdigstilte avgangsprosjekter og jeg gleder meg skikkelig! Derfor kan jeg bare fortelle fra mine små kikkehull inn i studentenes prosjekter og prosesser. Fra samtaler om maskulinitet, kystkultur, Murakami, skjermavhengighet, drømmer, industrialisering, Italias historie, sanser, naturens kall, sorg og narsissisme, blant utrolig mye annet, kan jeg i hvert fall påstå at det ikke skorter på spennende temaer. Men mest av alt er det avtrykket av mennesket jeg fascineres av. Og fordi klassen jeg hadde virkelig var en spesielt vakker bukett av unike individer, med helt ulike personlige historier og perspektiver, så vet jeg at det kommer til å bli en helt særegen samling filmer. Jeg håper de har turt å være tro mot seg selv, modige og ærlige og tror Oslo Fotokunstskole er en skole som gir grobunn for nettopp det. Jeg satte skikkelig pris på friheten jeg fikk til å holde kurs i Svartdalen og på skolen med Marina Abramovics metoder og en salig blanding av input fra Charlie Kaufman, Alejandro Jodorowsky, David Abram, Gaga movement language, økologi og sanser. 

Skoler som Oslo Fotokunstskole er superviktige for nye måter å lage film på, særlig om de bruker sitt mandat til å utfordre det etablerte. For filmverden har fantastiske forbedringspotensialer på miljøfronten, inkludering, likestilling, mangfold og innhold. Jeg blir så glad når jeg ser filmer som ikke bare er en variasjon over heltefabelen: Det gode mot det onde i nok et nytt antrekk, perfekte vakre skuespillere roller vi har sett før, perfekte kjedelige bilder som flerrer over lerretet, drama med en dash vold og sex for å holde dopaminnivået på tålig underholdningsnivå. Med film og kunst kan vi jo så mye mer! Åpne rom folk ellers aldri får tilgang til og grave ut elveleier så empatien kan flyet fritt og nå verden rundt. Og så er det bak kameraet: Tenk at filmbransjen f.eks. fremdeles flyr på kryss og tvers gjennom verden for filmfestivaler og kostymeprøver som om våre prosjekter og affærer er verdt mer enn en levelig planet. La oss våkne opp til 2023, en verden som ikke tåler at vi fortsetter å lyve for oss selv. La oss revolusjonere filmbransjen, kunstfeltet (og samfunnet forøvrig), rive ned hierarkiene, demokratisere den så de viktige og nyanserte historiene som viser vei til en vakrere verden kan få blomstre. 

‍

‍‍‍
‍DEN SISTE VÅREN AV FRANCISKA ELIASSEN VISES PÅ VEGA SCENE. LES OM OSLO FOTOKUNSTSKOLES UTDANNING INNEN FILM- OG VIDEOKUNST HER OG SØK STUDIEPLASS I DAG.

‍