Anbefaler å flytte ut av storbyen

Du gikk fra å være art director på Grünerløkka, med kunder som FN, Unicef og LO, til å flytte til et bilfritt øysamfunn og lage landskapsfotografier. Hva skjedde? Det kan se ut som om du forutså pandemien?

Haha, ja du kan så si. Nå har jo livet her på øya vært meningsfylt fra dag én, men det er klart at pandemien gir det hele enda mer mening. Perspektivet endrer seg, akkurat som det gjorde på jordomseiling, hvor jeg bestemte meg for å slutte i reklamebransjen. Jeg gikk et år på Oslo Fotokunstskole, ble siden assistenten til Dag Alveng og etter hvert som jeg kunne leve utelukkende av landskapsfotografi (fra områdene her nede) – ga det liten mening å bli i byen. Man skal heller ikke kimse av dragningskraften fra min 12. generasjons tilknytning til stedet. 

Heldigvis var vi her ute da det smalt, for her er livet upåvirka av pandemien. Det hjelper selvfølgelig at mørkerommet er tre minutters gange unna, at vi ikke hadde noen planlagte reiser og at vi har butikk på øya. Det anbefales uansett på det sterkeste å flytte ut i periferien før neste pandemi kommer.

‍

Nå forbereder du to større utstillinger, med nye arbeid, til både Kragerø Kunstforening og Shoot Gallery i Oslo. Hva skal du vise?

I Kragerø skal jeg vise arbeider fra oppholdet på Jomfruland i høst, i forbindelse med mottakelsen av Jomfrulandstipendet. Jeg har, etter mange påminnelser fra Alveng, omsider tatt steget fra 4x5” til 8x10”, og Jomfruland fremsto som en passende arena for et litt mindre mobilt format. Jeg ble mer eller mindre stående på rullesteinstranda i to måneder i strekk. Man skulle tro at det var perler for svin, for en som bor på en bilfri øy – å skulle få muligheten til og bo på en annen bilfri øy, en time nordøstover… Men disse to stedene ER voldsomt forskjellige. Det ble en godt timet påminnelse om at man ikke trenger å reise så langt, for å oppleve noe nytt og annerledes. Resultatet ble prosjektet Tidshorisont, trippeleksponerte horisonter, men også noen 30-tuppel-eksponerte (!) skogspanoramaer. Hos Shoot i Oslo skal jeg i tillegg ha med noen arbeider fra Horizontal Displacement der jeg har fotografert fra en drivende båt. 
‍

‍

Håndverket og «det manuelle» har alltid vært viktig for deg. Noe som blant annet gjenspeiles i titler som String, cloth and kite #02 og Red Fishing Net with LEDs #01. Hvordan og hvorfor oppstår bildene dine?

Helt siden jeg opplevde at vinden skapte noe uforutsigbart under et fotoopptak, har jeg forsøkt å ha en rød tråd der jeg gir slipp på litt av kontrollen over fotograferingsprosessen. Til tross for at jeg ikke har møtt mye enighet på det feltet, så mener jeg det går an å snakke om objektiviteten i fotografiet. Jeg har hentet mye inspirasjon fra kronofotografi og liker i tillegg å tenke at noen av resultatene er av vitenskapelig art. Jeg snakker ikke om gjennombrudd, men at noen av arbeidene kan bekrefte vitenskapelige fenomener på en måte. I ett arbeid kan man tydelig se at gnister fra et stjerneskudd spretter på havoverflaten for eksempel. 

Jeg henter inn igjen kontrollen på prosessen når jeg lager forstørrelser: Jeg fremkaller filmen selv, lager baryttkopier i eget mørkerom og våtkleber på aluminium. Rammene får jeg fra en lokal båtbygger, men jeg pusser og oljer/maler dem selv. 

‍

Naturkrefter som vind, havstrømmer, bølger og endringer i havnivået, er fenomener som har direkte effekt på fotografiene dine. Men du har inn til nylig utelatt å snakke om klima. Har bildene dine fått en ny mening for deg?

Jeg tenker at dersom du peker kamera mot natur, i hvert fall de siste ti årene, så snakker man (også) om klima. Jeg har tenkt at det er selvsagt – og har spøkt med at hvis man kan lese så har man fått med seg denne krisa. Men, så dukker det opp noen i ny og ne da, til og med i sin egen ekkokammerfacebookfeed… som ikke har fått det med seg, eller er uenig. Og da MÅ vi jo snakke mer om det rett og slett. Det er selvfølgelig enklere for meg å ta det bladet fra munnen nå som jeg har ryggen (litt mer) fri. Jeg pendler ikke noe sted, har ikke hytte, husker ikke sist jeg kjøpte et nytt plagg og har ikke flydd på halvannet år (med god hjelp i det siste dog). På Nordic Light i Kristiansund sto det folk og pratet om klimakrisa, og så har de flydd opp fra Oslo...

En av de store utfordringene med klimakrisen er nettopp det at det ikke er synlig. Sanseapparatet vårt er for lite fininnstilt til å registrere endringene i naturen, og hele greia blir for abstrakt for mange å ta inn over seg. Kanskje kan landskapsfotografiet brukes for å åpne en bevissthet rundt det vi ikke ser? At dette samspillet mellom den menneskelige og mekaniske optikken forhåpentligvis kan bidra til å synliggjøre forandringene, og samtidig belyse menneskets tilkortkommenhet og konsekvensene av denne… 

‍

‍

TIDLIGERE OFKS-ELEV OLE BRODERSEN ER BILLEDKUNSTNER BOSATT I LYNGØR. HAN FORBEREDER NÅ UTSTILLINGER PÅ KRAGERØ KUNSTFORENING OG SHOOT GALLERY I MAI. HAN HAR TIDLIGERE STILT UT I BLANT ANNET MILAN, NEW YORK, VANCOUVER OG PARIS.