Bli kjent med: Christian Houge

‍

Gratulerer så mye med Fotografiprisen 2021! Hvordan føles det å være mottaker av årets pris?

Å motta årets Fotografipris er jo en stor ære for meg. Den er en viktig anerkjennelse i at jeg har klart å stå i noe som jeg tror på, utforsket min egen undring og uttrykk og klart å overleve økonomisk uten å gå på kompromiss med meg selv gjennom alle disse årene.

Det har ikke vært en lett oppgave. Videre er pengepremien viktig for at jeg kan fortsette arbeidet uten å måtte ha avbrekk, dette i en tid hvor bevisstgjøring gjennom kunst er viktigere enn noensinne. Denne prisen står høyt også med tanke på de mange fantastiske fotografene som tidligere har vunnet.

‍

‍

Hva slags kunst lager du?

Jeg lager alt fra personlig dokumentar til performance, film og abstrakte serier som jeg ønsker skal skape debatt i samtiden.

Gjennom hele min karriere har jeg vært besatt av å utforske vår relasjon, og konflikt, med naturen fra forskjellige vinkler. Ofte har disse seriene blitt til av ren interesse, ikke noe som blir planlagt. Derfor tror jeg de også blir såpass originale i uttrykk om de uttrykkes digitalt, analogt storformat, blandet media eller film (som jeg også jobber mye med i tillegg til det rent fotografiske).

Mitt klimabaserte arbeid begynte allerede i år 2000 på Spitsbergen med prosjektet Arctic Technology and the Global Seedvault. Teknologiske installasjoner som søker svar på vår umiddelbare fremtid satt mot det nyeste arbeide fra det globale frøhvelvet. Videre har jeg jobbet med ulv, brent trofedyr, klatret mye i is og utforsket den enorme nedsmeltingen av verdens isbreer som en konsekvens av menneskets såkalte `progresjon`. 

Vårt forhold til naturen har forandret seg drastisk og vi begynner å merke konsekvensene i vår hverdag. Fotografisk kunst for meg handler om å invitere betrakter til å se vårt forhold til naturen på nye måter, ofte ved å menneskeliggjøre naturen. Jeg bruker ofte en kognitiv dissonans i mine uttrykk som går ut på å lage veldig estetiske vakre motiver mot et urolig og brutalt tema. Jeg ønsker at betrakteren skal bruke sine egne personlige referanser i møte med bildene. 

Min nyeste serie har  blitt nominert til årets Leica Oskar Barnack Award, blitt stilt ut hos Buer Gallery i Oslo, fått statens kunststipend-lyd og skal vises videre hos Street Level Photoworks den 30 oktober i Glasgow i forbindelse med det store klimatoppmøtet COP26.

Hva var det som gjorde at du begynte du å fotografere?

Jeg begynte å få øynene opp for fotografi da jeg reiste jorda rundt og begynte å lage portretter og dokumentere ritualer i forskjellige kulturer. Etter det var jeg hekta. Kamera som objekt er også den perfekte inngangen til å komme inn steder og i situasjoner man ellers ikke ville våget.

‍

‍

Når visste du at du ville bli profesjonell fotograf?

Jeg tror jeg visste det da jeg hadde min første utstilling på Volapüks Høstutstilling i 1997, som viste en serie jeg hadde laget som het Deformatia. Jeg tilbrakte en hel uke med et analogt storformatskamera i 4x5” i et rom på Veterinærhøyskolen, der jeg fotograferte deformerte dyr på glass. Før det hadde jeg jobbet som assistent/slave i ett år og vært på noen workshops. 
Utstillingen var litt rocka i presentasjon, men fikk mye oppmerksomhet. Da tenkte jeg at jeg ville utforske videre og satse for fullt.

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Mange har merkelige ideer om hvordan en kunstner lever, men jeg lever definitivt ikke noe A4 liv. Jeg elsker å styre min egen tid og være besatt av de prosjektene som kommer til meg som jeg utforsker og til slutt lager til f.eks. utstillinger. Kunsten for meg har vært veldig terapeutisk. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde gjort uten. Denne friheten har en pris å betale, men når du først har blitt vant til uforutsigbarheten er det friheten og å leve det livet jeg ønsker jeg liker best med å være kunstner.

Det dårligste er veldig enkelt: Den jævla økonomien og hva alt koster. Jeg har vært heldig som har solgt mye bilder opp gjennom, men det har vært mange perioder hvor jeg ikke har visst hvordan jeg skal betale husleia. Dette har jeg mistet mye søvn over.

‍

‍

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg til fotografer?

Mitt råd er å kjenne etter hvorfor du vil dette. Er det noe som virker litt kult eller er det noe du må gjøre ? Om svaret er det siste har du en sjans til å overleve og skape ditt uttrykk og bli vist, hvis det er et mål for deg. Det er blitt sagt at en fotograf skal holde på i 20 år før man kan sette seg ned, se på arbeidet og forstå hva dette mennesket egentlig vil og utviklingen i kunstnerskapet. 

Andre råd handler om å aldri slutte å være nysgjerrig og å stille spørsmål, tørre å være autentisk og sårbar, bevisst gå ut av komfortsoner og å finne måter å overleve på så du kan lage det du vil, ikke det du tror andre vil se.
‍

‍

‍
CHRISTIAN HOUGE ER MOTTAKKER AV FOTOGRAFIPRISEN 2021, SOM TILDELES AV NORSKE FAGFOTOGRAFERS FOND, OG DELTAR I UTSTILLINGEN FOREVER CHANGES PÅ STREET LEVEL PHOTOWORKS I GLASGOW I PERIODEN 30. OKTOBER TIL 30. JANUAR. SE MER AV CHRISTIANS PROSJEKTER PÅ CHRISTIANHOUGE.NO.