Bli kjent med: Itonje Søimer Guttormsen

Hvordan kunst lager du?‍

Jeg jobber hovedsakelig med film, og tidvis med rituell performance. Filmisk jobber jeg med utgangspunkt i fiksjon som grenser til virkelighet. Prosjektene mine begynner oftest med en fiktiv karakter, dennes indre liv og krise med samtiden. Så leker jeg meg med hvor denne karakterens drama best kan utspille seg ved å lete etter situasjoner og motspillere i den virkelige verden. Ofte er det lyst som styrer meg; hvilke miljøer og mennesker fascinerer meg og vil jeg portrettere, og hva ønsker jeg å lære mer om?

Jeg kaller det en form for «method writing» fordi jeg selv må dra å oppleve disse miljøene, noe som er veldig inspirerende. Dernest gjelder det å skape tillitt i disse miljøene og få menneskene til å ønske å dele med seg selv i filmen. For filmen jeg jobber med nå har jeg tilbragt lange perioder de siste tre årene på Gran Canaria for å finne unike miljøer der, bodd i huler og blitt kjent med steder på øya ukjente for de fleste nordmenn. Det har vært en uventet dannelsesreise!

Selv om jeg finner mye frihet i denne måten å jobbe på er prosessene med å finansiere spillefilm så himla langdrøye at for å holde meg sunn og skapende har jeg et par mindre og langt mer eksperimentelle filmprosjekter på gang. Jeg har nylig kjøpt meg et 16mm kamera og har som ambisjon å lære meg å fremkalle selv, og har en drøm om å etablere et slags fremkallings-cooperativ i Oslo.

‍

‍‍

Hva var det som gjorde at du begynte du å lage film?‍

Som barn hadde jeg mange lidenskaper, det var å oppfinne og forske, musikk, dans og skriving. Jeg ble tidlig engasjert i verdens urettferdighet, og så det som et slags ansvar å bidra, et kall. En periode trodde jeg at jeg var Michael Jacksons norske disippel for eksempel. Hjemme hadde vi en bildebok om Picassos liv jeg pleide å drømme meg vekk i, så det var vel så mye ideen om å leve fritt og sanselig med arbeidet, som at jeg trodde på at kunst kunne forandre verden. Så fikk vi videospiller da jeg gikk i tredjeklasse og jeg ble eksponert for noen virkelig gode filmer som jeg så igjen og igjen hver eneste dag etter skolen, «Hanna og hennes søstre» av Woody Allen var en av de, og jeg skjønte gradvis at film rommet alle mine lidenskaper.

‍

‍‍

Når visste du at du ville bli profesjonell kunstner?

Fra jeg var 14 var det en formulert målsetting å bli filmskaper, og det var smal filmskaper, eller såkalt auteur, jeg ville bli. Men alt som seksåring visste jeg at jeg ville jobbe utforskende med egne prosjekter, hva enn de skulle innebære. Frihet til å ha tumlerom har alltid vært en avgjørende ting i livet mitt. Barnerommet mitt så ut som et laboratorium, før jeg gikk inn i en mer prinsesse-ballerina fase, ble opptatt av gutter og mista litt av krafta noen år der i skolesystemet. Den seks-årskrafta fant jeg først tilbake til i slutten av tyveårene, det var som å kle av seg alt det innlærte, bli et barn igjen. Den krafta er magisk, den må vi verne om i alle mennesker!

‍

‍

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Jeg liker best friheten til å skape egne rom, både i hverdagen og i kunsten. Jeg liker dårligst å måtte forholde meg til reformer og ordninger som er et resultat av markedsliberalisme. Det er mye rart som lobbes inn til for eksempel Norsk filminstitutt hvor hensiktene er å tjene penger, fremfor å utvikle egenart og tøye formatet. Da blir jeg trassig. Jeg har en grenseløs tro på filmformatet, og synes det er utmattende hvor mye vi lager ting som likner på hverandre. Det er mange krefter på vegen til finansiering som er med på å strømlinjeforme utrykket, og mye skapermot som svinner hen dessverre!

‍

‍

Har du ett verk eller en filmskaper som har vært spesielt viktig for deg?

Jeg har veldig mange forbilder, fra multikunstner, klosterstifter og vitenskapskvinne Hildegaard af Bingen til poeten Pessoa. Av filmskapere er det nok de lekne, sannhetssøkende rebellene som har vært viktigst for meg, og kanskje viktigst av alle Lars Von Trier. Jeg vandret fra Oslo til København for å få han som mentor da jeg gikk på filmskolen. Men da jeg kom frem var jeg så ekstatisk fylt opp av vandreopplevelsen at jeg ikke engang trengte kontakte ham. Pluss at jeg ville hatt for mye beundring til å våge å si noe som helst.

‍

‍

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg innen film?

Prøv å lag ditt villeste og sanneste utrykk, men aksepter at det er mye som blir dårlig før det blir bra! Stå i det, våg å være selvkritisk og mest av alt; ta sjanser og risiker å gå på tryne! Bruk tida godt når du først er på skole, det er så himla mye enklere å være leken og utforskende der enn etterpå. Selv hadde jeg det frustrerende på filmskole fordi jeg hadde så mye indre trykk på å finne mitt uttrykk og ville skrive og klippe selv, men måtte ta hensyn til at andre linjer og skulle ha sin utdannelse. Så det var i de små eksperimentelle øvelsene jeg virkelig kom i nærheten av noe av det jeg jobber med nå, selv om det var noe å hente av læring i alle øvelser skulle det vise seg.

For meg ble den virkelige prøvelsen de mange årene etter utdannelsen til jeg fikk feste, det var jeg nok ikke helt forberedt på. Så hvis man vil jobbe fritt med greia si, gjelder det å tåle å gjøre brødjobber ved siden av, heller enn å gjøre kommersielle prosjekter man egentlig ikke kan stå inne for. Og ikke binde seg opp til huslån så man må gi slipp på drømmen om å skape, hvert fall ikke før man har kommet i posisjon til det. Og får man avslag på avslag, eller ikke kommer inn på de skolene man vil med det første, så våg å tenke at du må utvikle deg mer, og at vegen for læring er lang! Evig, får man håpe. Så gi ikke opp, stå på! Stamina er din beste venn.

LES MER OM ITONJE SØIMER GUTTORMSENS PROSJEKTER PÅ ANDROPIA.NO. SE TRAILER FOR ITONJES SISTE SPILLEFILM GRITT HER.