Bli kjent med Marie Sjøvold

‍

Hvordan kunst lager du?

Jeg er opptatt av menneskers adferd og bruker kameraet til å undersøke bevissthetens ytre grenser og menneskelige relasjoner i ulike faser av livet. Det har til nå resultert i bøker og utstillinger om søvn, demens, foreldrerollen, traumer som går i arv og nå i min siste bok om stillhet og sosiale medier.

Kamera og fotografiet er mitt hovedverktøy. Jeg fotograferer både analogt og digitalt. Jeg printer alle bildene mine selv og elsker å jobbe med lys og med farger. Tidvis jobber jeg også med bevegelig bilde, lyd og skulptur. Det kommer an på hva jeg skal formidle, for innholdet jeg ønsker å fortelle kommer alltid i første rekke. Jeg jobber alltid med balansen mellom det personlige, politiske og poetiske.

I tillegg bruker jeg en del tid på å eksperimentere med ulike teknikker og materialer. Selv om det ikke alltid ender opp på utstillingene eller i bøkene mine, er det en måte å utfordrer meg selv på og hele tiden lære noe nytt.

‍

‍

Du viste nylig utstillingen «Hvor mye stillhet tåler du?» på Gyldenpris kunsthall i Bergen, som av NRKS Mona Pahle Bjercke ble omtalt som «en viktig påminnelse om å ta pauser fra den sosiale mediestøyen». Kan du fortelle litt om denne utstillingen og ditt forhold til stillhet?

Jeg vokste opp uten sosiale medier, og fikk MySpace da jeg var 20 år gammel. Allikevel er det vanskelig å huske et liv uten denne store sosiale plattformen, og uten tilgang til hele verden fra min egen lomme. Prosjektet startet som en nysgjerrighet på hvordan livet ville sett ut uten? Jeg ville undersøke hva som skjer med nærheten til våre omgivelser, medmennesker og oss selv i et samfunn hvor vi hele tiden kan velge vekk stillheten.

Utstillingen består av 17 fotografiske verk, 5 fotografiske papirskulpturer og to blindtrykk. Det er bilder fra min nyeste bok “How Much Silence Can You Take?”, som ble utgitt på forlaget Journal i 2022 (kjøp boken på Tronsmo), og noen enda nyere verk. Prosjektet er et sosialt eksperiment hvor jeg logget av sosiale medier i ett år, og ikke fikk bruke internett på telefonen. Hver gang jeg fikk behov for å ta opp telefonen for å teleportere min bevissthet inn i den digitale verden, tok jeg heller opp kamera, så meg rundt og tok et bilde av det som var i nærheten. Det var en helt ny måte for meg å fotografere, lete etter motiver der jeg vanligvis ikke ville fotografert. Ut fra alle disse fotografiene valgte jeg å lage en bok og en utstilling som handler om stillhet, isolasjon, sanselig nærhet og omsorg til det aller nærmeste.

Det finnes mange former for stillhet, og i boken kan du se at mitt sosiale eksperiment går fra å være ganske klaustrofobisk og mørkt til å bli mer nært, sensuelt og lekent. For meg, som for mange andre, kan stillhet være veldig krevende. Det krever mye av oss å stå i den. Men om jeg klarer det, er stillhet et svært godt kreativt verktøy. Det er i lengre perioder av stillhet at jeg tenker best, finner indre inspirasjon og kommer videre i arbeidet. Om vi hele tiden trekkes vekk fra stillheten og fyller vår oppmerksomhet med ytre inntrykk, mister vi ikke da også mye skapende energi?

‍

‍

Hva var det som gjorde at du begynte du å jobbe med fotografi?

Jeg forelsket meg i fotografi da jeg fikk mitt første snapshot kamera som 7-åring. Det falt så naturlig. Måten jeg kunne være i verden med kamera, interagere med mennesker, vise hva det var jeg så og fortelle historier. Helt uten ord. På ungdomsskolen kjøpte jeg mitt første mørkerom. Jeg kunne ingenting, så jeg prøvde og feilet en hel del før jeg fikk oppleve magien av et bilde som kommer til syne under den røde lampen i mørkerommet. Så da jeg i 14-årsalderen forstod at å være fotograf faktisk er et yrke, bestemte jeg meg for å studere fotografi.

Jeg kan fremdeles huske at jeg nesten måtte klype meg i armen da jeg satt på et fly til Tyrkia på vei til et fotooppdrag tidlig i 20 årene. Lykkelig over å kunne få oppleve verden og fotografere på samme tid. Få fortelle historier og ha en egen stemme gjennom fotografiet. Arbeidet som fotograf har ført meg til steder og situasjoner jeg ellers ikke ville vært. Og jeg har blitt kjent med mennesker som har blitt en viktig del av mitt liv.

Når visste du at du ville bli profesjonell kunstner?

Jeg visste tidlig at jeg ønsket å jobbe uavhengig med egne prosjekter, men det tok litt tid før jeg ble klar over at jeg kunne bli profesjonell kunstner. Som 21-åring flyttet jeg til Berlin for å få mer tid til å fordype meg i egne prosjekter. Det var nok menneskene jeg traff i Berlin som vekket drømmen om å satse alt på kunsten. Mine første utstillinger og bøker laget jeg i Berlin.

‍

‍

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Det er fristende å begynne med det jeg liker best, men det er så mye. Jeg tror faktisk jeg liker absolutt alt med å være kunstner, men å ha en uforutsigbar inntekt kan til tider være tappende. Men så er det kosten av noe veldig fint: å kunne bestemme over sin egen tid. Jeg elsker å kunne jobbe over lengre tid med prosjekter. Jobbe uten å inngå kompromisser, fordype meg i tematikker og materialer. Og kanskje viktigst av alt å ha mulighet til å belyse det jeg opplever som viktig. Jeg er også takknemlig for å få oppleve den helt unike energien som oppstår i gode samarbeid.

Har du ett verk eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?

Den første fotokunstneren jeg møtte var Bente Geving. Hun bodde i samme gate som meg. Jeg var tenåring, besatt av fotografi, men visste ikke hva det innebar å være fotokunstner, og turte heller ikke spørre. Allikevel er jeg er sikker på at denne bekjentskapen plantet et frø i meg. 20 år senere ble vi kuratert inn i utstillingen “Støvkrystaller” av Christine Hansen og stilte ut sammen på F15 i Moss og på Hå Gamle Prestegård. Andre kunstnerskap som har vært viktig for meg er Sophie Calle og Pina Bausch. Det er inspirerende hvordan de forener livet og kunsten, og utvikler interessante, humoristiske og rørende konsepter ut fra hverdagslige situasjoner og opplevelser.

‍

‍

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg til kunstner eller fotograf?

Før jul ble jeg spurt om mine drømmer for fremtiden, jeg svarte at hvis ting kunne være akkurat som de var i det øyeblikket, ville jeg være fornøyd. I samme sekund som jeg sa det, angret jeg meg. For er det en ting man vet som kunstner, er at ingenting er konstant. Alt er i endring, og det kan snu fort. Jeg tror at hvis man klarer å omfavne endringene, så vil man kunne få et fint, innholdsrikt og meningsfylt liv med kunsten. Ta imot de fine øyeblikkene, men også være sta, finne energi og en måte å utvikle seg i motgang.

Jeg har tro på å gå dit kjærligheten er. Bli kjent med mennesker og gjør prosjekter som gir deg god energi. Gå opp din egen vei. Test ut ideer på et tidlig stadium. Vær åpen for tilfeldighetene som dukker opp. Det kommer alltid noe nytt og kanskje enda bedre ut av det som du kan bygge videre på.

SE MARIE SJØVOLDS PROSJEKTER PÅ MARIESJOVOLD.NO OG FØLG MARIE PÅ INSTAGRAM PÅ @MARIESJOVOLD. 09. SEPTEMBER ÅPNER MARIE SJØVOLD OG CHARLOTTE THIIS-EVENSEN UTSTILLING PÅ HÅ GAMLE PRESTEGÅRD.

‍