Christian Houge på Buer Gallery

‍

Du er aktuell med utstillingen Antropo-cen. Hva får publikum se i utstillingen og hva ligger bak utstillingens tittel?

I utstillingen Antropo-cen, presenteres utvalgte arbeider fra fem serier som alle speiler den nye tidsalder vi nå er vitne til. Bakgrunnen for forslaget om at vi nå befinner oss i en geologisk epoke som går under navnet Antropocen, er at menneskelig sivilisasjon nå preger miljøet i så stort omfang at det avsettes tydelige geologiske spor på jorden. De viktigste miljøendringene i fremtiden vil være utryddelse av biologisk mangfold, forurensning og klimaendringer.

Arbeidene som vises er laget de siste 24 årene og utforsker alle vårt kompliserte forhold til natur og konsekvensene av vår erobring av denne fra ulike vinkler.

‍

‍

Natur, teknologi og klima i endring går igjen som en rød tråd i dine prosjekter. Hva var startskuddet for dette engasjementet hos deg?

Jeg kan ikke si at det var et direkte startskudd, for jeg har alltid vært veldig nysgjerrig på en større helhet og vært opptatt med å stille spørsmål til menneskets tilstand. Da jeg fant verktøyet fotografi ble det lettere for meg å uttrykke meg og dykke dypere i temaene jeg var nysgjerrig på for å forstå. Jeg har alltid vært nær naturen og dette verktøyet har gitt meg mulighet til å være i og med den på en annen måte enn jeg ville opplevd ellers.

‍

‍

Mange av bildene dine er laget i panoramaformat, fotografert på 6x17 cm analog film. Hva er det du liker med dette egenartede formatet og å fotografere med analog film? 

De fleste seriene er laget med panoramaformat, noe som gir en kvalitet og taktilitet som jeg søker. Ellers er det noe med begrensningen i å kun ha én brennvidde å forholde seg til. Dette gjør at jeg går glipp av endel motiver, siden jeg er konsekvent med aldri å beskjære bilder i etterkant, men det åpner også et nytt rom i måten å se komposisjoner. Horseman kameraet som jeg bruker er teknisk nok til at man må måle opp avstander, regne ut senterfilter og måle lys for å få motivene riktig. Denne konsentrasjonen gir meg en ro sammenliknet med å fotografere digitalt og krever en tydelig tilstedeværelse.

Jeg kommer alltid tilbake til motivene jeg fotograferer, år etter år, i forskjellige lys og med forandringer som skjer i naturen. Repetisjonen i dette gir en dypere forståelse av hva det er jeg jobber med og hva det betyr for meg i uttrykket jeg ønsker å formidle. Mye av tiden går til å `vente´ på det riktige lyset. Andre ganger får man ingenting, selv etter mye planlegging og ressurser brukt. Det gjør en ydmyk i prosessen.

‍

‍

En rekke av bildene i utstillingen skildrer klimatiske ytterpunkter på kloden som Svalbard og en smeltende isbre i de sveitsiske alpene. Hvilke andre steder står på listen over steder du gjerne skulle reist for å fotografere i fremtiden? 

Flere av seriene jeg lager er dokumentariske. Det kan være personlige dokumentarer eller fiksjonsbaserte dokumentarer for å formidle det jeg ønsker. Jeg prøver å unngå klisjeene som det ofte er mange av. Jeg søker alltid motsetninger i serien jeg jobber med for å tydeliggjøre visse aspekter. Disse motsetningene går ofte på flere plan, men jeg er opptatt av at betrakter også bruker sine egne referanser i det jeg inviterer til.

Teknologiserien min er for eksempel ikke bare verdens høyteknologi og søken utover etter svar i urlandskapet med estetiske 10 timers lukkertider i månelys, men også sort hvitt bilder av de samme installasjonene som viser en bakside av medaljen. En mer truende visuell konsekvens av den samme søken. Mot alt dette er det enda en motsetning i frølageret på Svalbard. En introvert, beskyttende/bevarende handling for å sikre verdens frø fra utslettelse i naturkatastrofer eller mennesket selv i form av terrorhandlinger eller atomkrig. Hvelvet kalles både Noahs ark og dommedagshvelvet, og setter ting i perspektiv for meg i sammenheng mot det å søke svar på de nærmeste årene i klimaforandringen og konsekvensene av menneskets erobring av naturen.

Det å gjøre dette til noe estetisk vakkert, samtidig som det holder en viss uro og dyptliggende frykt inviterer til en slags kognitiv dissonans (ubehaget som oppstår når tankene og verdiene våre ikke stemmer overens med det vi gjør, red.anm.), som jeg søker. Det samme gjelder Barentsburg serien som utforsker et russisk gruvesamfunn frosset i tid. En vakker dystopisk avventende visuell estetikk går gjennom hele serien. I serien Death of a Mountain, forsøker jeg å menneskeligjøre en smeltende isbre i Sveits som er dekket av UV-reflekterende stoff for å sakke ned smelteprosessen. Serien skal vises i London i forbindelse med messen PhotoLondon, parallelt med et symposium med den Norske ambassaden og forskere. Serien ble nominert til Leica Osar Barnack Award og har fått støtte i form av Statens kunststipend.

‍

‍

Neste år skal du ha en større presentasjon på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal. Hva skal du vise der?

Bomuldsfabriken Kunsthall blir en retrospektiv utstilling neste sommer med ti av mine miljørelaterte serier fra 25 år, inkludert installasjoner og film.
Her inkluderes også et helt nytt prosjekt som handler om åndelighet, urfolk og natur, laget med en fototeknikk fra 1850. En hedring av både kultur, natur og fotografiet.

UTSTILLINGEN ANTROPO-CEN AV CHRISTIAN HOUGE VISES PÅ BUER GALLERY TIL OG MED SØNDAG 25.02. SE MER PÅ CHRISTIANHOUGE.NO.

‍