Danby Choi oppsummerer 2019

‍

Hva var årets utstilling?
Vi er midt i en prosess om å dele ut Subjektprisen 2019, så jeg vil ikke uttale meg i klartekst om hva jeg synes har vært årets utstilling. Men nå som vi snakker om foto, vil jeg gjerne trekke frem Norsk dokumentarfotografi på Henie Onstad kunstsenter, et samarbeid mellom kunstsentret og Norwegian Journal of Photography. Jeg nerder jo litt på disse greiene og mener lite kan overgå virkeligheten (unntak: kunsten på sitt beste). Utstillingen stilte spørsmål ved virkelighet, norskhet og skillene mellom kunst og dokumentar på en spennende måte og presenterte dokumentarfotografiet som et kunstverk, så lenge man anser alle disse presseetiske hindrene som slags dogmer. Flere kreative (og noen journalistisk betenkelige) metoder for formidling ble presentert, for eksempel Therese Alice Sannes bildeserie som lar unge mennesker med psykiske lidelser tegne direkte på sine egne portretter, slik at portrettobjektene selv kunne være med å skape et eget bilde av sykdommen. Kunstnerisk, men også dokumentarisk. Det bryter med normer og regler om at journalistiske bilder ikke skal redigeres og retusjeres til den grad, men er også et eksempel på at regler er til for å brytes. Kul utstilling!

‍

‍

Hva var årets fotobok?
Jeg har lyst til å trekke fram en bok som ble utgitt i slutten av 2018, men som fulgte meg inn i det nye året: Too Familiar to Ignore, Too Different to Tolerate av Christian Tunge på Heavy Books. Både de enkelte bildene fra bildeserien og utstillingen med samme navn, men også hvordan de er tegnet opp som sider i fotoboken. Too Familiar to Ignore, Too Different to Tolerate krever at fotoboken skal eksistere, ved å fortelle en historie som gjør seg helt nydelig som oppslag, eller fra side til side. Boken drar paralleller mellom bier og anleggsarbeidere, som ikke bare er poetisk og litterært, men som jaggu ligner visuelt, som synlige metaforer. Det er spennende å skrive slike billedlige dikt. Han har sett likheten mellom de gule refleksvestene og stripene på biene, i tillegg til at det er hardtarbeidende skapninger som bygger sine respektive samfunn. Det fine med boken er at den trekker mange slike paralleller. Mellom bier og mennesker, bier og fly, bier og roser, og så videre. Ikke bare er rosene like vakre som selvforsvarende med sine torner, slik biene er like avskrekkende som vi er avhengige av dem; det interessante med estetikken i bildet av for eksempel rosebusken oppstår også i dynamikken mellom det blodharry og det råvakre ved rosene som blomster og symboler. Bildene er estetisk relativt tidløse, all den tid fotografiet foreviger noe, men opptar likevel samtidige spørsmål som bienes utryddelse. Det er en konseptuelt skuddsikker utgivelse og et vakkert kunstprosjekt som krever stram regi (av bier!), gode idéer og et blikk som kan fange og fortelle parallelle historier.

‍

‍

Hva var årets film?
Det blir en koreansk film: Parasite av Bong Joon-ho. Den premierte under Film fra sør, men kommer på norske kinoer fra og med januar. Fra det ene øyeblikket til det andre beveger den seg fra et lattermildt familiedrama til en forstyrrende thriller, og det lekes hyppig med våre forventninger til hvilken retning filmen er på vei. Må sees.

‍

‍

Hva gleder du deg til i 2020?
Guilty pleasures, men helt klart til alle disse gigantiske kulturinstitusjonene åpner. Nå som de står der, skal de brukes!