Fotosalong med Nefise Özkal Lorentzen

‍

Hvordan kunst lager du?

Siden begynnelsen av 90-tallet har jeg arbeidet med film, hovedsakelig dokumentarfilm. Temaer som kjønn, spiritualitet, identitet og tilhørighet har ofte vært sentrale i mine verk. Når jeg velger temaer for filmene mine, tar jeg en uvanlig sti som ofte byr på utfordringer. Verken alder eller erfaring har lært meg å ta snarveier. Tålmodighet er et viktig verktøy i utviklingen av kunsten min. Siden jeg ofte velger mørke temaer, er jeg svært opptatt av å transformere dette mørket til noe lysere; jeg søker etter letthet, bevegelse og pust. Dessuten er komforten ved det ukjente svært tiltrekkende for meg. Jeg føler meg trygg i uoppdagede landskap.

Jeg gikk på kostskole i Istanbul da jeg var 14 år, mens moren min bodde i Izmir. Jeg tok lange ti-timers bussturer hver tredje uke med nattbussen. Jeg satt ofte ved siden av mennesker som delte sine livshistorier med meg. På disse reisene lærte jeg mye om livet. Jeg er en god lytter og ble berørt av de sterke historiene.

Tilbake til spørsmålet ditt om hvordan jeg skaper kunst: Det handler om å lytte, men ikke nødvendigvis ta alle historier bokstavelig. Det gjelder å finne de ulagte lagene og de skjulte opplevelsene. For bare ord og språkferdigheter er ikke nok. Jeg er sikker på at vi i fremtiden vil oppdage kommunikasjonsformer som foregår gjennom kroppens bølgelengder. Når jeg initierer samtaler med mine subjekter, merker jeg at det skjer noe uventet. Sterke reaksjoner følger ofte etter et tilsynelatende trivielt eller nesten banalt spørsmål. Det er da jeg forstår at det foregår en form for kommunikasjon på et høyere nivå, som verken subjektene eller jeg fullt ut forstår. Derimot fanger kameraets linse opp denne usynlige grammatikken.

‍

‍

Hva var det som gjorde at du begynte å jobbe med film?

Teatret spilte en viktig rolle i min oppvekst. Jeg deltok i alle skoleproduksjoner, fra barneskolen til universitetet. På videregående skrev og regisserte jeg et politisk skuespill i en tid da Tyrkia var ekstremt polarisert, og merkelig nok var det universitetsstudentene som var ofrene. Kollektivt sinne, usikker økonomi og korrupte ledere kunne beskrive overlevelsesklimaet da jeg var ungdom. Stykket, kalt "Ultraviolet Seytul", var en svart komedie om en tyrann. Mange medstudenter trakk seg fordi det ikke var lurt å drive med aktivisme. Både familiene og skolen ønsket å se  studenter som er flinke men ikke politisk engasjerte. Det endte med at det ikke ble noen skuespill det året. Den gangen opplevde jeg det som et stort nederlag. Men nå ser jeg på det fra et annet perspektiv. Jeg identifiserte meg sterkt med teksten og trodde alle delte denne drømmen. Det var mitt ego som var knyttet til teksten, og jeg innså ikke at de andre hadde sine egne drømmer. I ettertid ser jeg på denne "svikten" som en viktig del av min kunstneriske utvikling. Det testet min dedikasjon, gjennomføringsevne og evnen til å tørre å stå alene.

Jeg hadde aldri ambisjoner om å bli en profesjonell kunstner. Jeg tenkte at jeg skulle holde på med kunst som amatør, enten det var teater, skuespill, eller å skrive dikt i fritiden. Mitt mål var å arbeide med menneskerettigheter, og derfor studerte jeg internasjonale relasjoner og statsvitenskap. Det tok lang tid før jeg innså at jeg var på feil kurs. Jeg fikk et stipend for å studere medier og kommunikasjon på masternivå i Norge. Vi hadde en gjesteforeleser, Peter Watkins, en av de mest betydningsfulle filmskaperne i vår tid. Hans kritiske perspektiv og lidenskapelige utforsking av filmmediets muligheter påvirket min avgjørelse dypt. Jeg fortalte familien min at jeg ville bli dokumentarfilmskaper i stedet for å bygge en karriere innen internasjonalt arbeid. Watkins' kurs reflekterte mine sanne motivasjoner.

‍

‍

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Det beste med å være kunstner er når du kan formidle dine drømmer til andre, mens det verste er å leve i et samfunn hvor du kan forråde dine drømmer ved å velge en mer populistisk versjon av deg selv. Da jeg begynte på ungdomsskolen, fikk jeg en gave fra min far – en samling bøker om verdenskjente malere. Disse bøkene markerte et vendepunkt for meg. Jeg kunne se og oppdage de skjulte historiene bak hvert maleri. I mange år drev jeg med en lek der jeg skrev om disse maleriene, skapte korte stykker om dem. "Arnolfini-portrettet" av Jan van Eyck var særlig påtrengende. Merkelig nok gikk jeg alltid tilbake til dette bildet. Der kunne jeg fortelle alt som foregikk utenfor rommet, takket være det konvekse speilet på veggen. Jeg kjeder meg lett hvis samtaler bare dreier seg om det opplagte. Det norske uttrykket "å kalle en spade for en spade" passer ikke for meg. Det som fascinerer meg, er det subtile. På en måte bygger disse subtile samtalene opp kunstens grammatikk. Når vi ser og forstår handlinger utover ord og syn, begynner vi å se karakterene rundt oss på en ny måte. Jeg lager ikke kunst for å tilfredsstille publikum; tvert imot skaper jeg kunst for å fremkalle en bitter-søt følelse hos tilskueren.

‍

‍

Har du en film, et verk eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?

"Arrival" av Denis Villeneuve er en film som har grepet meg fordi den leker med tid og viser at språk kan endre hvordan vi ser på verden. Jeg liker den rolige og ikke- lineære måten å fortelle historien på. Filmen tar publikum på alvor. Bildene, karakterene og ikke minst musikken hviler på tilliten som Villeneuve har til publikum. Hva mer kan jeg si, denne tilliten vil jeg låne fra ham.

‍

‍

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg innen film?

Jeg underviser ved TV-skolen i Lillehammer, og det er en sterk opplevelse å være vitne til disse unge menneskenes drømmer om fremtiden. Alle ønsker å realisere sitt drømmescenario med en gang. Ingen av de unge sier, "ja, jeg trenger mer kunnskap, erfaring og tid." På tyrkisk bruker vi uttrykket "delikanlı", som kan oversettes til noe i retning av "våghals". Jeg setter stor pris på å arbeide med unge mennesker. De er fulle av lidenskap, har ambisjoner og en sterk vilje. Men det er også ganske trist å se hvordan noen av dem blir bitre etter noen år, sammenligner seg selv med andre, og ikke har skapt sitt største kunstverk med en gang, noe som fører til at de mister motet. Så talent og kreativitet alene er ikke nok. Kunst handler først og fremst om motstandskraft – og du må i første rekke konkurrere med deg selv. Det er en hard kamp. Det viktigste er at gjennom å skape kunst, kommer du nærmere din beste versjon. Det er en helbredende og åndelig reise. Når din kunst bidrar til at du blir en dårligere versjon av deg selv, må du passe på så ikke egoet ditt tar overhånd. Du kan tro at du mestrer kunsten, men da risikerer du å miste det viktigste elementet i skapelsesprosessen: forbindelsen mellom sårbarhet, kreativitet og motstandskraft.

OSLO FOTOKUNSTSKOLE INVITERER TIL FOTOSALONG MED FILMSKAPER NEFISE ÖZKAL LORENTZEN TORSDAG 21. MARS KL. 18:00. ARRANGEMENTET ER ÅPENT FOR ALLE OG GRATIS. FOTOSALONGEN ARRANGERES I FORBINDELSE MED ÅPEN DAG PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE 21.03. - SE HELE PROGRAMMET FOR ÅPEN DAG HER. LES INTERVJU MED REKTOR HANNE SOPHIE CLAUSSEN OM ÅPEN DAG PÅ VÅR BLOGG.

‍