Historiens blindsoner

‍

Utstillingen Epitaph er nå inne i sin aller sist helg på Melk. Hva viser du i utstillingen?



Utstillingen viser fotografier som avbilder ulike artefakter, sammen med utstilte objekter støpt i pigmentert gips. De avfotograferte objektene stammer fra ulike geografiske områder og tidspunkt i historien med et tidsspenn på over 2000 år. Objektene har til felles at originalene ikke er bevart, de er rekonstruert for utstillingen, basert på skriftlige eller tegnede beskrivelser fra tilgjengelige arkiver.

Utstillingen produserer slik ikke en tidslinje over historien - men utstilt sammen genererer objektene nye historier, forbindelser og opplesninger av kulturene de representerer, samtidig som de skaper et bånd mellom historier fra fortiden og dokumentasjon av nåtiden. I bildene er det referanser til historier langt tilbake i tid gjennom Hatselput-statuene som ble ødelagt på grunn av ønsker om religiøs makt, Aztec-skulpturer som forsvant etter den spanske koloniseringen, objekter fra det afghanske nasjonalmuseet som har blitt plyndret gjennom krig, elementer fra ruiner av religiøse bygninger i Kaukasus etter en fremdeles pågående konflikt og ruiner av kulturelle bygninger i Iran som nær har vært destruert av en amerikansk president i 2020.

‍

Gjennom fotografi og skulptur gjenskaper og synliggjør du tapte objekter fra vår felles kulturhistorien - ødelagte, stjålne eller på annet vis forsvunne gjenstander fra ulike deler av verden og ulike historiske epoker. Hvordan startet din interesse for tapte gjenstander? Hvordan går du frem når du gir ikke-bevarte objekter en ny form?


Fascinasjonen min rundt de tapte objektene og utgangspunktet til prosjektet er knyttet til et nokså nylig bekjentskap til mine forfedre i Sulitjelma i Nordland og en historie som går over 200 år tilbake i tid. Etter at jeg som femte generasjon tok over familiegården, som i dag er en fritidseiendom, oppdaget jeg at slekten min hadde tilhørt en gruppe samer – Rydningssamer - som ikke lenger eksisterer. Gjennom 1850-tallet og fornorskningsperioden gikk mye av kulturen, språket og historien tapt og få artefakter, klesdrakter og annet har blitt dokumentert. Dette fikk meg til å reflektere over hvor mye kultur som har forsvunnet for alltid, og hvordan jeg selv har mistet muligheter til å lære om min egen families historie. Den håndgripelige koblingen til fortiden som utgjør en avgjørende del av våre kulturelle identiteter og kollektive minner har blitt fjernet.

I prosjektet har jeg lett etter og funnet frem andre historier om kulturer hvor artefakter har gått tapt på grunn av en eller annen form for menneskelig inngripen. Disse tapte artefaktene har ikke blitt visuelt dokumentert og objektene som presenteres i utstillingen er støpt i nye former, basert på historiske spor av noe som ikke lenger eksisterer. De er ikke rekonstruert som eksakte kopier, men som en imaginær visualisering. Jeg har tatt i bruk skriftlige beskrivelser eller tegninger og bearbeidet dette i samarbeid med en programmerer, Mats Salberg. Videre er tegningene modellert og 3D-printet. Dette skaper et utgangspunkt for silikonformer som jeg videre bruker til å støpe objektene i gips i, før de fotograferes.

‍

‍

Samspillet mellom fotografi og skulpturer/objekter står sentralt både i utstillingen og i ditt øvrige kunstnerskap. Kan du si noe om hvordan du arbeider med dette samspillet?

Fotografiet og de støpte objektene deler referanser til hverandre i måten de kopierer og multipliserer. De er i dette prosjektet ikke til bruk, og har ingen kulturell eller økonomisk verdi bortsett fra sin egen posisjon som et kunstverk. Gjennom en bevisst distansering fra de originale materialene og håndverket bruker jeg verktøy og maskiner for å produsere gjenstandene - de reduseres til en teknisk gjenstand kun for utstillingen, som et epitafium over tapte minner. Som kunstner er jeg opptatt av fotografiets bruk som en referanse til virkeligheten eller som dokumentasjon, og samtidig fotografiets svake punkter i historiefortelling. Objektene, har som avstøpninger på et vis de samme egenskapene, og det blir en evig runddans mellom kopier og representasjon av noe som en gang fantes.



‍

I tillegg til din egen kunstneriske praksis er du grunnlegger og driver av NŌUA i Bodø, en arena for fotografisk samtidskunst som har femårsjubileum i år. Kan du fortelle om NŌUA, hva som foregår der og motivasjon dere hadde for å starte stedet?

NOUA, som jeg driver med Dan Mariner, åpnet i 2017, etter at vi flyttet til Bodø etter flere år i London. Da vi kom tilbake til Bodø, som jeg opprinnelig kommer fra, hadde vi først og fremst behov for å utvikle en produksjonsarena hvor vi kunne produsere så store deler av vårt arbeide som mulig lokalt. I denne etableringen fikk vi raskt også et behov for å møte det lokale publikummet i større grad, og også introdusere fotografiet som samtidskunst på en åpen og nær arena. Det førte til at vi etablerte NOUA som en publikumsrettet arena, og har siden holdt seminarer, kunstnersamtaler, arrangement og utstillinger med bidragsytere fra både inn- og utland. Høsten 2021 utvidet vi arenaen med en ekstra etasje og åpnet et nytt visningsrom. Dette er et prosjekt og et lokale som vi vil komme til å utvikle i årene som kommer og vi ser frem til å jobbe med ulike kunstnere og kuratorer med nye prosjekt og utstillinger. Utstillingslokalet er etablert i en gammel dansesal fra etterkrigstiden og i arbeidet med den fysiske utviklingen av lokalet ønsker vi å utfordre hva et visningsrom kan være, og videre inspirere våre samarbeidspartnere til å utfordre bruken av rommet i presentasjonen av kunst.

UTSTILLINGEN EPITAPH AV MARIANNE BJØRNMYR VISES PÅ MELK TIL OG MED SØNDAG 03. APRIL.

‍