Inger Lise Hansen på ROM

‍

Som del av festivalen Arkitekturfilm Oslo er det en bred utstillingspresentasjon av dine filmarbeider på ROM. Hva får publikum se i utstillingen?

I utstillingen får man se åtte filmarbeider laget mellom 1998 og 2018. Sammen med kuratorene Gjertrud Steinsvåg og Maria Fosheim Lund valgte vi ut filmarbeider som relaterer på forskjellige måter til arkitektur.

I hovedrommet i utstillingen vises en trilogi hvor perspektivet er snudd på hodet: Proximity er tatt opp på en strand i Danmark, Parallax er filmet på taket av et supermarked i Østerrike og Travelling Fields er fra Kolahalvøya i Russland. I dette rommet vises også filmene Adrift, TÅKE og Casting the Shadows.  I trappen vises Here After, et samarbeid med Patrick Jolley og Rebecca Trost som er filmet i et forlatt boligkompleks i Ballymun ved Dublin. På mesaninen finner man tre-skjerms installasjonen Triptych, og filmen Hus henger i løse luften mellom etasjene.

‍

‍

Filmene er presentert i en romlig utstillingsopplevelse over galleriets to etasjer. Kan du si noe om denne presentasjonsformen?

Da jeg ble invitert til utstillingen i april, ble jeg oppmuntret av kuratorene Gjertrud og Maria til å tenke nytt og eksperimentere med utstillingsformen og gjennom det få et tilbakeblikk på min egen praksis. I fellesskap kom vi fram til at det ikke skulle settes opp vegger og skiller men heller bruke lokalets egne muligheter og begrensninger og «modellere» utstillingen fram under monteringen. Vi bestemte videre hvor de enkelte filmer skulle plasseres slik at flere var synlige på samme tid, og tenkte på hvordan filmene kunne  «snakke sammen» og bryte inn i hverandre men samtidig også gi mulighet til å fordype seg i enkeltarbeidene.

Farhad Kalantary var konsulent og kom inn tilslutt og fullførte design og oppsett. Utstillingen ble montert sammen med ROMs produksjonsteam, Enrique Eduardo Roura Perez og Ahmed Badry.

I den siste fasen ble det viet stor oppmerksomhet til detaljer som skjermenes presise vinkling og plassering, lysstyrke og farger på skjermer og lerret. Lyden fra de enkelte filmene kommer stort sett fra projektorens eller monitorens egne høyttalere og er justert i forhold til de andre. Lydsporene blandes inni hverandre og kan oppfattes på mange steder i rommet.

Det var interessant for meg å vise filmene på denne måten og se hvordan filmene kan virke sammen og relatere til arkitekturen rundt. Jeg har i utgangspunktet vært mest interessert i rommet og tiden som oppstår inni filmene, men her oppstår nye sammenkoblinger hele tiden og det var en spennende oppdagelse. Jeg vil gjerne utvikle flere installasjoner på denne måten.

‍

‍

I den seneste filmen i utstillingen, Tåke fra 2018, kombinerer du en rekke filmteknologier som 8mm, 16mm, digital video m.fl., og de fleste tidligere filmene er skutt på analog film. Hvordan benytter du deg av de ulike egenskapene til ulike opptaksteknologier i kunstnerskapet ditt? Arbeider du fremdeles med analog film?

I TÅKE dannet de forskjellige filmteknologiene grunnlaget for utforsking av persepsjon og ulike oppfattelsesnivåer. I denne filmen omhandles disse ideene både i lyd og bilde, hvor tap av hørbare sekvenser sammenliknes med tap av sikt. I TÅKE er jeg spesielt opptatt av hva og hvordan kameraet ser og hvor grensene går for det synlige. Det er en slags «sammenligningsmetode» som gir romlige og perseptuelle skifter på lerretet.

Jeg jobber fremdeles med fotokjemisk film og har flere gamle 16mm kamera som jeg tar fram med jevne mellomrom. Min Beaulieu anskaffet jeg brukt i 1987 og en Bolex i 1993.  I tidligere år ble de brukt til animasjon av objekter og materialer. Senere ble jeg opptatt av en mer distansert og mekanisk registrering og metode, for å observere og transformere landskap. Kameraet ble for eksempel plassert opp-ned på en skinne, hvor tilfeldigheter som værforhold fikk mer innpass.

Nå er jeg i gang med en film om demninger hvor jeg blander digitale bilder filmet med drone og håndholdt super8 kamera. Noe av dette materialet vil jeg fremkalle selv.

‍

‍

Du utdannet deg først på kunstskole, bl.a. ved Central Saint Martin’s College of Art and Design i London, før du fordypet det i en mastergrad i Fine Arts Filmmaking i San Fransisco. Kan du fortelle om din vei inn i det eksperimentelle filmfeltet? 

Min interesse ble vekket allerede på 70 tallet, da jeg som 14 åring begynte å gå i Trondheim Filmklubb og fikk se Andy Warhols filmer! Noen år senere, i London, på grunnkurs ved East Ham College of Technology, påpekte en av lærerne: «Your drawings look like they are running off the page - maybe you should try film!».

Så var det tilfeldigvis en eksperimentell filmavdeling på University of East London på BA i Billedkunst. Jeg oppdaget stop-motion animasjon og den frie utfoldelse og eksperimentering som kunne utøves i den prosessen. Der viste de også filmene til Maya Deren og Stan Brakhage, Structural film, Svankmajers animasjon osv. I tillegg var jeg medlem i London Filmmakers Coop. På San Francisco Art Institute var Film Department helt eksperimentelt basert.

Jeg arbeidet en periode i animasjonsstudioet Jiri Trnka i Praha tidlig på 90 tallet, hvor jeg bl.a. lærte å animere kamerabevegelser. Denne kunnskapen har jeg brukt mye i mine egne filmer.

‍

‍

I tillegg til en solid produksjon av egne filmer, var du med å starte stiftelsene Atopia rundt årtusenskiftet. I femten år utvidet Atopia handlingsrommet for kunstfilm i Norge gjennom utstillinger, visninger, diskursive arenaer m.m., før dere måtte legge inn årene for fem år siden. Tenker du at det fremdeles er behov for en samlende aktør som dette i det norske filmkunstfeltet?

Atopia ble startet av Farhad Kalantary , Annebeth G.Hansen, Michel Pavlou og meg i 2003. Selv hadde jeg ikke en aktiv rolle i driften men fulgte det tett. I de første årene ble prosjektene utviklet av Farhad og Michel. Siden ble det drevet av Farhad sammen med Linn Lervik.

Det unike med Atopia var at det var et kunstnerdrevet visningssted som samtidig opererte med diskursive arenaer og forskning, internasjonale nettverk og utvekslinger. Atopias visjon var å spesifikt formidle, og utvikle non-narrativ eksperimentell film i Norge. Dette på bakgrunn av eksperimentell film historien som få visste noe om i Norge på det tidspunktet.

Tidene har forandret seg hvor mange kunstnere nå arbeider med hybride film former som har utviklet seg i nye retninger, samtidig er det kommet en flere visningssteder for kunstfilm. Det er inspirerende med det alternative nettverket av filmlabber som har vokst fram internasjonalt de siste 15 årene, som Atopia også var en del av. Jeg mener det fremdeles er behov for et uavhengig sted å møtes her i Oslo, et sted for fri eksperimentering, utforskning og diskusjon, i en kollektiv flat struktur, på siden av kunstverden, filmverden og institusjonene.

UTSTILLINGEN SYNE AV INGER LISE HANSEN VISES PÅ ROM TIL OG MED SØNDAG 13. NOVEMBER, SOM DEL AV FESTIVALEN ARKITEKTURFILM OSLO.

‍