Jon Benjamin Tallerås oppsummerer 2019

‍

Hva var årets utstilling?
Alle gode ting er som kjent tre: Kombinasjonen av Rostockgata Skulpturpark utenfor Kunsthall Oslo, Jana Winderen på Kunstnernes Hus og Liv Bugges utstilling hos IKM gjorde susen for meg. I Jana Winderens Rising Tide dypdykket vi ned til livet under vann og hørte hvordan det påvirkes av menneskenes inngripen. Både små krepser og digre hvaler bruker lyd for å kommunisere og orientere seg, og de lever i den konstante rumlingen fra båtmotorer og buldringen fra seismikkskyting. Alltid interessante Kunsthall Oslo transformerte det sterile offentlige rommet i Rostockgata til skulpturpark, tok tilbake gata og gjorde den samtidig til en opplevelse som var tilgjengelig for alle, døgnet rundt. En vakker opplevelse! I Bugges utstilling The Other Wild hos IKM kretset spørsmålene rundt hvordan kontrollerende systemer og normativitet påvirker dagens kropper. Utstillingene forholdt seg på forskjellige måter til rom, og hvordan arkitektur og lyd påvirker kroppene våre.

‍

‍

Hva var årets fotobok?
Utopia for Realists av Rutger Bregman! Teksten åpner opp for en eksplosjon av indre bilder mens man leser; om de mulighetene utopier som borgerlønn og 15 timers arbeidsuke representerer; om hvordan ideer forandrer verden og om hvor kort vei det er mellom utopi og virkelighet.

‍

‍

Hva var årets film?
Filmen om Barkley Marathons er ikke fra i år, men jeg så den tidlig på vårparten. Filmen handler om en gruppe mennesker som trosser elementene og løper et 160 km langt ultraløp på kryss og tvers gjennom fjellene i Tennessee. Deltakerene løper den samme runden frem og tilbake. For å vise at de har vært gjennom hver sløyfe, må de finne frem til gjemte bøker hvor de river ut siden med nummer som samsvarer med startnummeret deres. Gary «Lazarus Lake» Cantrell er mannen bak løpet. Hvert år må nye løpere ta med seg et bilskilt fra delstaten de bor i, og tidligere deltakere har måttet sende inn hvite skjorter, sokker eller flanellskjorter i tillegg til løpsavgiften på femten kroner. I 2019 kom ingen av de 40 påmeldte løperne i mål innen tiden på 60 timer. Langdistanseløp som dette har ikke samme sponsorapparat eller tilskuerinteresse som kortere løp, og deltakerene løper den utmattende og smått absurde løypa av kjærlighet til sporten. Det har noen paralleller til det å jobbe og leve med kunst.

‍

‍

Hva gleder du deg til i 2020?
Jeg gleder meg til Hito Steyerl som åpnet i november i år på NBK i Berlin (og står til slutten av januar), Solveig Lønseth på Kunstnerforbundet og Mari Slaattelid på Kunstnernes Hus. I tillegg gleder jeg meg til å være en del av prosjektet Performing the Fringe, kuratert av Inga Lace og Jussi Koitela. Prosjektet har så langt bestått av tre kollektive vandringer gjennom utkanten av Stockholm, Vilnius og Pori i løpet av året som gikk. Første manifestasjon av prosjektet skal vises på Kunsthall C i Stockholm i mars. Så skal vi og prosjektet videre til CAC i Vilnius og Pori Art Museum i løpet av 2020. Jeg gleder meg til å fortsette samtalene og jobbe videre med de tankene som prosjektet har satt i gang så langt.

‍