Jon Benjamin Tallerås på QB

‍

Du er aktuell med utstilling på QB Gallery. Hva får publikum se i utstillingen?

Utstillingen består i hovedsak av fotografier som i større eller mindre grad forholder seg til skulpturens og objektenes økosystem. I noen arbeider er fotografiene støpt inn i betong og får således et skulpturelt og til dels arkitektonisk preg. I andre er rammens rent konserverende funksjon utfordret ved bruk av utradisjonelle materialer eller andre former enn den tradisjonelle firkantede. Enkelte av verkene kan leses ut fra fotografiets logikk og historie, andre er tettere på skulptur i formspråk, og unndrar seg således en binær lesning.

Jeg viser også en videoinstallasjon bestående av et flytstøpt armeringsnett som projeksjonsflate, en benk laget av forskalingsplater og knuste betongelementer fra et revet bygg. Videoen tematiserer en bydel i hurtig endring, og vi følger en vandrende protagonist som forsøker å sirkle inn alternative former for verdi og begjær samtidig som han artikulerer motstanden som ligger i mellomrommene; rent arkitektonisk, men også på et mer filosofisk plan.

‍

‍

Flere av fotografiene i utstillingen viser deg som benytter deg av byrommet, ofte på uvanlige måter. Kan du si noe dette samspillet mellom deg selv, byen og fotografi? Hva var det som fikk deg til å starte å lage denne typen bilder og hvordan gjør du dette i praksis når du er ute og fotograferer?

Arkitekturen og byen både muliggjør og begrenser bruk. I flere av mine arbeider har jeg utforsket hva som skjer når jeg tar byen i bruk på ukonvensjonelle måter, og hva som skjer når man velger å lese byens strukturer som semiotikk eller språk — og ikke gitte fysiske størrelser. Et gjerde er som oftest et tegn som forteller oss at vi har nådd en grense, snarere enn en faktisk fysisk hindring som holder oss ute — de fleste kan enkelt klatre eller hoppe over. Et stillas kan leses som en midlertidig sti gjennom byrommet, en sti som muliggjør en forflytning fra bakkeplan og opp til toppen av et bygg. På denne måten vil en annen lesning av byen tilgjengeliggjøre det som ligger på den andre siden av gjerdet, eller en utsikt som vanligvis er forbeholdt de med økonomi til å kjøpe en toppetasjeleilighet.

Ved å bruke byen på andre måter omskriver man også arkitekturen og får på denne måten mulighet til å definere og endre byen rundt seg, en aktiv og privilegert posisjon. Jeg pleier å utdype dette med et bilde lånt av arkitekturteoretiker Ian Borden: når en skateboarder grinder et gelender omskriver hen gelenderets funksjon; fra å være et objekt forbundet med sikkerhet, til å være et objekt forbundet med risiko. Det ligger et enormt og frigjørende potensiale i denne måten å forholde seg til byen på.

Jeg startet denne utforskningen av byen fordi jeg var interessert i å lete etter andre former for verdi og utforske alternative bevegelsesmønstre som bryter med den nye byens gjennomregulerte planmessighet. Men også for å yte motstand mot kommersialiseringen og strømlinjeformingen av et byrom som oppleves gjennomsyret av en økende grad av kontroll og regulering.

‍

‍

Miljøene i bildene er ofte uspektakulære mellomrom og ikke-steder. Både i bildene og i verkenes titler er det ledetråder om at dette er områder som er gjenstand for byfornying, der industri, næring og kunstneratelier ofte blir fordrevet for å utvikle boliger og nye nabolag. Hva er det ved disse prosessene som engasjerer deg?

Jeg føler ofte på en maktesløs i møtet med en kapitaldrevet byutvikling, klimakrise, økende ulikhet og teknokapitalisme. Samtidig vet jeg at kunsten har et enormt potensiale nettopp i her; fordi kunsten jobber for tvetydighet, for å utvide og ikke forenkle. Fordi kunsten har forstått at det finnes flere måter å definere verdi på, utover den normative forståelsen kommersiell suksess. Jeg har lenge vært på leting etter andre former for verdi i byen rundt oss, etter andre fortellinger og andre rom, som en motsats til byutviklingens entydige jag etter avkastning. På samme måte som i et verk som ligger og vaker i møtet mellom fotografi og objekt tvinger oss til å se forbi etablerte parametere, tror jeg at disse erfaringene som snok i bystrukturens randsoner er verdt vår oppmerksomhet.

‍

‍

Du bygger dine egne rammer og i utstillingen er tre av fotografiene tilsynelatende støpt inn klosser av rå betong med armeringsjern. Kan du fortelle om denne særegne presentasjonen av bildene dine?

Jeg begynte å lage egne rammer fordi jeg liker å lære nye ting, og det å lage rammer passet perfekt inn i en nyoppstartet kunstnerøkonomi, som et ledd i å være mer autonom og kunne gjennomføre de prosjektene jeg ville gjennomføre. Senere ballet det på seg og jeg begynte å utforske rammen på et mer språklig plan, hva sier den og hvorfor ser den ut slik som den gjør? Som nevnt tidligere er jeg interessert i hva som skjer med lesningen av fotografiet i møtet med det skulpturelle og her blir rammen ekstra interessant. Jeg har lenge arbeidet med et taktilt og fysisk forhold til byen rundt oss, og begynte å ta denne taktiliteten med videre inn i verkene mine.

Hva skjer med verkene når rammene ikke bare har en konserverende og beskyttende effekt og hvordan endrer dette lesningen av verkene? Og hva skjer med fotografiet når det ikke lenger bare er et fotografi i en pen eikeramme, men når rammen har en annen form og er laget av funne støygjerder eller biter fra en NSB-lagerhall? Ved tidligere anledninger har jeg arbeidet med hærverkets estetikk og risset og etset inn symboler og tekst i glassene – slik taggerne setter sitt unike preg på byen. I denne utstillingen er flere av rammene laget av forskalingsplater, som man bruker for å lage forskaling til støp av betong; andre verk er støpt inn i selve betongen. Betongen, og materialene som følger med denne, er således en fellesnevner for mange av verkene.

‍

‍

Utstillingen bærer det slående navnet motorvegen midt mellom augene, storbyen i mellomgulvet. Kan du si noe om denne poetiske tittelen på nynorsk, i et kunstfelt som ellers er marinert i utstillingstitler på engelsk?

Jeg har alltid arbeidet med titler i en kombinasjon av norsk og engelsk. Ofte, slik som nå, er både norske og engelske titler blandet sammen i en og samme utstilling. Noen av titlene er poetiske, andre mer beskrivende, og jeg opplever en frihet i å ikke låse meg til et språk eller en form. Jeg tror noen tenker at titler bør være engelske for å kommunisere på et internasjonalt nivå, men jeg har ofte opplevet at de norske titlene vekker interesse hos folk som ikke snakker språket. Tittelen på utstillingen er hentet fra et dikt av poeten Helge Trovund som jeg er veldig glad i.

Motorvegen midt mellom augene

Motorvegen midt mellom augene
Storbyen i mellomgolvet
Det blåe lyset som er eit mørker
Stormagasinet med si varme tørre luft
Og mine tusen medmenneske
Eit einaste trykk på gasspedalen
Blod som spyles bort frå fortauet
Eg står med hendene knytta i lomma
Tennene som gret i munnen
Bite tennene saman
Opne for brød
For brød og opnande ord
Brølet opnar seg sjølv
Ei stille som er eit skrik

‍

UTSTILLINGEN MOTORVEGEN MIDT MELLOM AUGENE, STORBYEN I MELLOMGOLVET AV JON BENJAMIN TALLERÅS VISES PÅ QB GALLERY TIL OG MED 24.10.