Kroppslige, umiddelbart og emosjonelt på Atelier Nord

Du har kuratert utstillingen Vertigo som består av fire videoverk fra 1990- og 2000-tallet. Kan du fortelle litt om denne utstillingen og verkene publikum får se?



Publikum kommer til å få se verk hvor Marit Følstad, Mattias Härenstam, Lotte Konow Lund og Elisabeth Mathisen har vendt kamerat mot seg selv og bearbeider eller gjennomgår ubehagelige følelser. Ingen av verkene er narrative, men lener seg på den kroppslige, umiddelbare og ofte emosjonelle virkningen levende bilder som viser følelsesuttrykk og enkle handlinger kan ha på oss. Sånn sett kan man si at samtlige av verkene tilhører den grenen av videokunsten som er tett beslektet med performancekunst.  

‍

‍

Utstillingene som vises på Atelier Nord består oftest av nyproduserte verk, mens denne utstillingen skiller se ut ved å presentere verk som er 20 - 30 år gamle. Hva var det som gjorde at dere ønsket å vise nettopp disse videoverkene i en fornyet sammenheng og til et nytt publikum?



Atelier Nords direktør Ida lykken Ghosh og jeg har snakket en del om hvordan vi kunne ta i bruk Videokunstarkivet i utstillingssammenheng. For de som ikke vet, så er Videokunstarkivet et referansearkiv som i 2021 ble gjort del av Nasjonalmuseet og som digitaliserer og bevarer det som finnes av norsk videokunst. Dette er et pågående arbeid som er avhengig av at kunstnere selv bidrar til å registrere og deponere verkene sine.

For Atelier Nord er det viktig å få frem at Videokunstarkivet er en fantastisk ressurs for kuratorer, kunsthistorikere og kunstnere som jobber med video. Dette fordi Atelier Nord var en av initiativtakerne til arkivet og har en forhistorie som produksjonsverksted for video på 80- og 90-tallet. Samtidig har det vært viktig for meg å unngå å lage en utstilling som handler om arkivet eller som fungerer som et vilkårlig utvalg derfra. Så da vi begynte å jobbe frem utstillingsidéer brukte jeg mye tid på å se etter tematiske og estetiske fellestrekk i verkene som er tilgjengelige i arkivet.

Samtidig har det vært viktig å vise verk som er lite vist, slik at Vertigo ikke skal overlappe med de oversiktutstillingene med norsk videokunst som ble vist for cirka ti år tilbake, PARADOKS. Posisjoner innen norsk videokunst 1980-2010 på Museet for Samtidskunst i 2013 og Atopias Retrospektiv – Film- og videokunst i Norge, 1960-90 på Stenersenmuseet i 2011. Det er heller ikke slik at alle verkene i Vertigo fantes i arkivet fra før. Vi har rekonstruert Lotte Konow Lunds verk Lost Real Time 1+2 (2002) fra det originale råmateriale, med god hjelp fra kunstner Aleksander Johan Andreassen. Dette ble gjort fordi den redigerte tapen var tapt.

‍

‍

Tittelen Vertigo henviser til en medisinsk tilstand, kan du si noe om valget av denne tittelen?



Når man kommer over medisinske beskrivelser av vertigo eller høydeskrekk, så beskrives det som en svært ubehagelig tilstand karakterisert av tap av kontroll over egen kropp. Valget av tittel, er ment å indikere at utstillingen handler om kroppslig og emosjonelt ubehag, men også at følelsene våre ikke er noe vi kan utøve absolutt kontroll over. Når jeg først begynte å se på disse verkene ble jeg interessert i hvordan følelsesuttrykk som kommer til utrykk gjennom mimikk, kroppsspråk og stemmeleie ofte har en umiddelbar kroppslig og emosjonell virkning på oss, som vi ikke kan vri oss unna. Ta Elisabeth Mathisens verk Pust (1993), som består av et kornet nærbilde av en munn som puster i veldig rytmiske åndedrag som veksler opp og ned i frekvens; for meg utrykker det engstelse, eller et forsøk på å holde engstelse under kontroll, og jeg kjenner at jeg selv blir litt småengstelig av verket. Det virker for meg at følelser beveger seg mellom oss, men at de også er kulturelt betinget.

‍

‍

Du har vært opptatt av å sette sammen en utstilling “som ikke krever all verdens fortolkning og som oppleves umiddelbar i sin følelsesmessige virkning”. Kan du utdype tanken bak dette?

Vil det si at dette er en utstilling man enkelt skal kunne besøke uten å føle at man er nødt til å lese lange utstillingstekster om verkene for å forstå hva det handler om?  

Jeg håper at man skal kunne få en interessant utstillingsopplevelse uten å lese seg opp, samtidig har vi laget en liten brosjyre med en tekst som man kan se på hvis man vil. Jeg ser for meg at utstillingen vil kunne oppleves som melankolsk, kanskje litt stressende, men jeg er spent på tilbakemeldingene fra besøkende. Ida Lykken Ghosh og jeg har snakket en del om hvordan verkene best kan plasseres i rommet og relativt til hverandre, og ikke minst hvordan lysforhold vil påvirke utstillingsopplevelsen. Vi har gjort noen små grep, som å vise Mattias Härenstams Somewhere (1998) helt innerst i utstillingen, bak en vegg og et stykke unna de andre verkene. Samtidig har vi vært varsomme med å unngå å omgjøre arbeidet til Mattias til en installasjon eller gjøre utstillingen teatralsk eller insisterende. Vertigo kunne ha omfattet mer enn fire verk, men jeg synes antallet vi landet på gir anledning til å konsentrere seg uten alt for mye innsats, samtidig som man unngår å utfordre konsentrasjonsevnen ved å fylle rommet med en hel masse skjermer.

UTSTILLINGEN VERTIGO MED VERK AV MARIT FØLSTAD, MATTIAS HÄRENSTAM, LOTTE KONOW LUND OG ELISABETH MATHISEN ÅPNER TORSDAG 11. NOVEMBER KL. 19:00 PÅ ATELIER NORD, OG VISES TIL OG MED 19. DESEMBER.

‍