Premiereklar med film om demens

Filmskaper og OFKS eks-student Ragnhild Nøst Bergem er premiereklar med filmen Vær her under Tromsø Internasjonale Filmfestival.

Gratulerer med verdenspremiere på din nye film Vær her under Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) i januar 2020! Kan du fortelle litt om filmen og arbeidet med den?

Takk! Det blir et spennende 2020 og stas med TIFF i januar.

Om filmen: Jan, Mimi og Sigvald har ulike former for demens. I VÆR HER ser vi hvordan livene deres preges av leting etter ord, minner og gjenstander. Hverdagen er krevende både for dem selv og for deres nærmeste, men omsorg, samvær og musikk hjelper. Selv om noe blir borte med sykdommen, mister de likevel aldri hele seg. VÆR HER er en varm og nær dokumentarfilm om tre menneskers hverdagsliv, om redselen for å miste kontrollen og om hvor viktig relasjoner er. Filmen er en autentisk dokumentasjon av frustrasjon, tålmodighet og kjærlighet når livet går imot. Det handler om å være til stede, om å være her – både som pårørende og samfunn.

For å forstå utfordringene med demens mener jeg det er viktig å vise hvordan sykdommen rammer og utvikler seg, og at det kan skje på forskjellig vis. For å tydeliggjøre det har jeg valgt å følge tre personer i dokumentaren; Jan, Mimi og Sigvald. Jeg fulgte dem tett med kamera over en periode på to år. Sykdommen gjør hverdagen vanskeligere for alle tre, men det å være sammen med andre kan være en hjelp. I tillegg viste det seg at musikken hadde en god effekt hos alle.

Musikk stimulerer de friske delene av hjernen til de som har sykdommen. Derfor kan den spontane virkningen av musikk også være god for hukommelse, humør og funksjonalitet. Filmen viser hvordan de syke via musikken kommer i sterkere kontakt med seg selv, og ikke minst, i sterkere kontakt med sine nærmeste.

Å få en sykdom som rammer hjernen er manges verste mareritt. Demens er en dødelig hjernesykdom. Det finnes ingen kur. Selv om sykdommen innebærer tøffe stunder, vil jeg vise at det også er lys. Når det totale bildet er håpløst er det kanskje viktigere enn noen gang å finne de gode øyeblikkene og holde fast ved de.

‍

‍

Du har også i tidligere filmer behandlet folkesykdommen demens, blant annet i eksamensfilmen din fra filmskolen på Lillehammer. Hva er det som gjorde deg interessert i nettopp denne tematikken?

Jeg har selv opplevd hvordan demens tar grep om tilværelsen og endrer personer som står meg nær. Ikke minst vet jeg hvordan dette utfordrer oss som står rundt. I tillegg til å ha kjent på demenssykdom i familien, har jeg vært deltidsansatt på sykehjem i fire år, i hjemmesykepleien i to år og på en avdeling for yngre personer med demens i to år. Jeg har møtt på mange skjebner som har berørt meg og det er derfor jeg engasjerer meg sterkt for denne sykdomsrammede gruppen. På avdelingen for yngre personer med demens ble jeg kjent med Siri som hadde fått diagnosen da hun var 38 år. Det rørte meg dypt og jeg ønsket å formidle gjennom film hvordan det kan være å bli rammet av en slik sykdom som ung. I filmen «Husker du meg?» møter vi Siri og to andre yngre personer med demens. De siste årene har filmen og jeg vært på Norgesturné og vi har nå passert over 100 ulike arrangement. Erfaringen med denne type arbeid har tydelig vist meg hvordan en kan berøre publikum og skape debatt. I etterkant av møter har jeg for eksempel fått tilbakemeldinger på konkrete tiltak på sykehjemsavdelinger. Aller sterkest står historiene publikum forteller meg. Det er så mange som på et eller annet vis har demens inne i livet sitt og dessverre vil stadig flere rammes. Dette har gitt meg inspirasjon og drivkraft til å arbeide videre med tematikken. Det har blitt til filmen Vær her.

Flere og flere blir rammet av demens og sykdommen er en av de største helseutfordringene i alle land i verden. Bare i Norge vil det gå fra 80.000 mennesker med demens i dag, til dobbelt så mange om rundt 20 år. Er vi godt nok rustet og forberedt? Jeg mener vi har et samfunnsansvar for å være der for de som rammes.

Jeg har laget en film som jeg håper berører, og som kan bidra til diskusjon, ettertanke og handling. Jeg ønsker at filmen vil bidra til refleksjon rundt hvordan vi som medmennesker kan bidra til å gi alvorlig syke mennesker den verdigheten de alltid vil ha krav på, selv om de ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv.

Dette er din aller første langfilm. Hvordan har det vært å gå fra kortere dokumentarfilmer til et lengre format?

Det er et stort steg å gå fra å lage en film på 35 min til en fullengde på 1t og 26 min. Den største forskjellen er omfanget. Arbeidet med filmen har tatt flere år. Jeg var alltid alene på opptak og ble godt kjent med de medvirkende og deres nærmeste. Det har vært veldig fint og viktig for resultatet tror jeg. I andre deler av produksjonen har flere fagfolk vært på banen og det er flott å arbeide med dyktige og engasjerte kolleger. Blant annet var klippeperioden sammen med Trude Lirhus veldig givende. Utrolig mye kan skje med en film i klipperommet. Noe vi arbeidet mye med var hvordan vi på best mulig måte skulle flette de tre forskjellige historiene sammen. Det krevde noen forsøk å få tre historier til å bli til én helhet, men jeg tror vi klarte det bra til slutt.

‍

‍

På nyåret skal du undervise på Oslo Fotokunstskole. Hvordan blir det å komme tilbake som lærer til skolen der du selv var student for få år tilbake, og hva skal du undervise i?

Jeg har satt stor pris på utdanningen jeg selv tok på Oslo Fotokunstskole og jeg har mange gode minner fra tiden jeg var student der. Nå skal jeg til skolen som lærer og det blir interessant å komme tilbake i ny rolle. Jeg skal undervise skolens nye film- og videolinje i deres dokumentarfilmperiode. Det ser jeg frem til. Jeg håper å kunne inspirere og motivere studentene, og forhåpentligvis bli inspirert av studentene i retur også.

VÆR HER AV RAGNHILD NØST BERGEM HAR VERDENSPREMIERE UNDER TROMSØ INTERNASJONALE FILMFESTIVAL JANUAR 2020.

‍

‍