- Å omgås god arkitektur er livskvalitet

‍

Før jul er du aktuell med tre visninger av din siste film Mind of modernism, på Vega og Kunstnernes Hus. Kan du fortelle litt om filmen?

Mind of modernism er en sammenfatning av tre korte filmer laget de siste seks årene. Ad astra (2016) kirkebygg, Bauta (2018) offentlige og næringsbygg, samt Plattform (2021) som tar for seg eneboliger. 
Filmen forsøker å dokumentere viktig norsk arkitekturhistorie og gi en opplevelse av byggene og dets kvaliteter, fremfor en teoretisk oppsummering som arkitekturhistorikere kan behandle bedre enn meg. Filmen fokuserer på en opplevelse av arkitektur, romlighet og byggenes plassering i samfunnet kombinert med et eksperimentelt formspråk.

‍

‍

Du har tidligere uttalt at "deler av filmenes mål er å gi følelsen av å ta del i fantasien til arkitektene, før byggene ble reist". Hvordan har du gått frem for å få frem denne følelsen?

Arkitektur og film er begge uttrykksformer som krever økonomi, mennesker og godkjenninger før det kan gjennomføres, som regel må resultatet, eller en versjon av resultatet, dokumenteres grundig i forkant. Hvordan vil det bli? Når en er den skapende kraften bak slike prosjekter er det knyttet spenning til gjennomslag, og i forarbeidet ser en kanskje for seg hvordan resultatet vil bli, hvilke følelser og kvaliteter en ønsker å oppnå. Jeg lekte med ideen at kamera fanget byggene slik arkitektene fantaserte resultatet i forarbeidet. Filmen er mer eller mindre strippet for mennesker, og kameraarbeidet består ofte av lange koreograferte bevegelser som forsøksvis fanger essensen av byggets kvaliteter. Dette var aldri filmens mål, men kanskje mer en tanke/forsøk vi hadde med oss i prosessen.

‍

‍

Siden du innledet arbeidet med filmen har Arkitekturopprøret blitt en stadig mer høylytt bevegelse som forfekter tradisjonelle byggestiler og er kritisk til moderne arkitekturs dominans. Hvilke tanker har du selv om debatten om tradisjonell vs. moderne arkitektur? 

Å omgås god arkitektur er livskvalitet, slik jeg ser det. Grensesprengende, nyskapende eller bare gjennomtenkt arkitektur kommer sjelden gratis, og har gjennom historien krevd revolusjonære avgjørelser for sin utvikling. Perioder har jo vist seg dårligere enn andre, men arkitekturen må utvikles i tråd med menneskene. Personlig syns jeg det viktigste er at de som bygger/tegner handler ut av hva som er best for brukerne fremfor raske løsninger og økonomi.

Apropos tradisjonell arkitektur arbeider du med du en film om en ganske annen type arkitektur – stavkirker – som regnes som Norges kanskje viktigste bidrag til Europeisk byggekunst. Kan du si noe om den kommende filmen og interessen din for byggestilen? 

I likhet med ideen til Ad astra, eller generelt filmene om modernismen, finnes det en følelse av at vi har en kulturarv, som kanskje ikke er så tilgjengelig for allmennheten. Det finnes en enighet om at dette er noe vi bevarer og verner om, samtidig som byggene ligger noe isolert, og deler av dem sannsynligvis er vanskelig å drifte. En kan ikonisere bygg og ha en følelse av deres kvalitet, så kan det tidvis oppstå et antiklimaks når er kommer dit, da de ligger der litt alene. Fordelen film kan ha over fotografiet, er at en kan i større grad gi følelsen av romlighet og hvordan ting er satt sammen. Filmene om arkitektur er sånn sett et album av bygg som ofte kan være utilgjengelig for allmennheten. I middelalderen hadde vi om lag tusen stavkirker i Norge og i dag står 28 igjen. Vi har gjort et utvalg av disse og håper på å ha filmen finansiert for opptak i 2022.  

‍

‍

Var det krevende å få tilgang til å filme i privatboligene og de øvrige husene, eller er beboerne og brukerne bevisste den offentlige interessen for husene de bor i?

I Ad astra gikk jeg gjennom 1300 norske kirker og gjorde et utvalg av 14 bygg, til denne filmen var det vel kun en kirke som ikke var positiv til prosjektet. Da filmen kom med i Høstutstillingen samt ble nominert til beste kortdokumentar under Bergen internasjonale film festival, ble tilgangen til neste film, Bauta, lettere. Jeg lagde en pilot til Plattform (eneboliger) i 2018, men la egentlig prosjektet bak meg, da jeg innså hvor vanskelig det ville være å finne boliger som hadde kvalitetene kombinert med at de ikke var tuklet noe særlig med. Samtidig lå hele veien følelsen der at en også måtte gjøre en film om eneboliger, og det ligger også en drift og nysgjerrighet for min egen del, da det er flere bygg jeg har lyst å oppleve fysisk. Huseierne var svært imøtekommende, og flere av dem var byggherrer eller slektninger av byggherrene. Det var mye fokus og kunnskap om byggets historie og viktigheten av vern av arkitekturhistorien vår.

‍

‍

Filmen er blottet for informativ voice-over eller intervjuer, og har et lydspor laget av kunstner, musiker, filmskaper m.m. Kim Hiorthøy. Kan du si noen om ideen bak dette noe ukonvensjonelle og kompromissløse grepet?

Prosjektet grunnide ligger nettopp her. En er skolert til at film har moral eller en problemstilling. Og en kan jo si at filmene åpenbart viser sin forkjærlighet for en utsatt arkitektur. Men kan en lage en film som ikke uttalt lærer vekk noe men heller kombinerer en opplevelse og en arkivering med en estetisk tilnærming. Ja, det kan en.

MIND OF MODERNISM AV PAUL TUNGE VISES PÅ KUNSTNERNES HUS KINO ONSDAG 15.12. KL. 18:00, SAMT PÅ VEGA SCENE FREDAG 17.12. KL. 16:40 + MANDAG 20.12.

‍