– Systemet er ikke bygget på utålmodighet eller intuisjon

Du lager skriver, produserer, regisserer og fotograferer. Det er fiksjon, dokumentar, kortfilm, spillefilm og musikkvideo – humor, vold, tristesse og glede. Hvordan kommer du fram til prosjektene du jobber med?
Det handler om en kompleks og semi-ubevisst gryte av idéer, som alltid ligger og småkoker. De trigges ofte av en gitt location jeg finner. Jeg sykler, løper og går – alltid med et blikk for områder, og dets potensiale. For meg kan stedene vi omgir oss i være svært ladet og potent. Jeg søker materialer, vekster, arkitekturhistorie, lyspotensiale og lignende. Da kan lidenskapen for å dokumentere dette stedet, og dele det, bli voldsom i meg, og søken begynner etter riktig medie. Da kan det handle om økonomi, hvor stedet ligger og hvilken historie eller fortelling som kan utfordre eller spille på lag med stedet. 

‍

‍

Over flere år har du laget filmer om norsk arkitektur, med en særegen tilnærming til dokumentarmediet. Fortell om prosjektet og tanken bak triologien?
Jeg har både en emosjonell og analytisk inngang til prosjektene mine. Men den er nødvendigvis ikke teoretisk og gjerne ikke særlig artikulert. Mye styres av intuisjoner og følelser. Jeg har lenge hatt en stor interesse for modernismen. Jeg blir tent rett og slett – vil lage noe.  Formspråket, innen flere segmenter fra denne tiden snakker til meg. Jeg vil ta del, eie, forstå, gjenskape og re-aktualisere.
Ideen til arkitekturfilmene oppsto i 2009. Det skulle være en vakker, førstepersonsobservasjon av arkitektur – uten informasjon i form av voiceover eller lignende. Den visuelle fremstillingen skulle være en intens følelse av å være til stede i rommet. Deler av filmenes mål er å gi følelsen av å ta del i fantasien til arkitektene, før byggene ble reist.
Masseinformasjon kan være overbelastende, og en må velge hvilken informasjon man tar inn. Ideen bak arkitekturfilmene handler om publikums evne til å forstå nok, kun ut fra det visuelle.
I tillegg er dokumentasjonen av viktig arkitektur, å vise fram modernismens kvaliteter, gi oppmerksomhet til glemte arkitekter og åpne allmenhetens blikk, og se verdien av byggene vi omgis av, viktig for meg. 
Jeg har nylig ferdigstilt den tredje filmen, Plattform, om eneboliger fra 60-90-tallet. Den er satt sammen med de to to foregående filmene Ad Astra (2015) og Bauta (2017) til langdokumentaren Mind of Modernism – med premiere senere i år.

‍

Over lengre tid har du stått utenfor, eller jobbet parallelt, med den “norske modellen” for filmfinansiering og produksjon. Hva er grunnen til det valget og hvordan påvirker det filmene dine?
Som nevnt tidligere er inngangen min både emosjonell og analytisk. Jeg er verken akademisk eller særlig artikulert, men rasjonell, pragmatisk, effektiv, og når jeg først er interessert, svært lidenskapelig. Jeg kan få dårlig tid når jeg er interessert. Systemet er ikke bygget på utålmodighet eller intuisjon. De er bygget som bautaer. 
Som ung føltes de utilgjengelige, og ikke interessert i noe av det jeg var opptatt av. 
Da jeg så Gummo (Harmony Korine, 1997) på starten av 2000-tallet, og opplevde filmens kraft – den som ikke tok hensyn til plot, men til karakter og miljøbeskrivelse, og lot en fragmentarisk "hverdag" drive historien, forsto jeg at veien inn i det norske støttesystemet vil være lang. 
Min hovedinteresse rundt filmmediet ligger i hvordan en historie formidles. Jeg er mer interessert i filmens form, enn filmens historie. Jeg er interessert i narrativet, men det viktigste – det som løfter en film opp til noe større, er filmspråket. Det finnes mange eksempler på at denne forhøyete følelsen av å utfordre og utforske filmspråket, kun blir gjort med et kamera og et stativ. Det betyr at jeg kan utfolde meg på minimale budsjetter, og har fungert som en inspirasjon og drivkraft til å produsere og utvikle meg. Erfaringene har hjulpet meg til at jeg nå lettere kan samarbeide med andre.

‍

Du er nå i ferd med å ferdigstille, planlegge og produsere flere filmer. Fortell litt om prosjektene?
I 2021 har jeg premiere på de to arkitekturfilmene. Samtidig utvikler jeg også fire spillefilmer, i ulike stadier, med forskjellige budsjetter og type inngang til produksjonen. Til felles har de alle at de er et forsøk på en poetisk observasjon og dokumentasjon av tidsånd og eksistens, fremfor å fremlegge noen form for absolutte sannheter.
Jeg har også utviklet og skutt deler av en kort dokumentar om den abstrakte, modernistiske maleren Knut Rumohr (1916–2002). Courtesy of the Rumohr Estate håper jeg vi har ferdig finansiert før sommeren. Det er en dokumentasjon av verkene som er i familiens, fremstilt i naturen og omgivelsene han skapte dem i. 
Jeg har også skutt en pilot til en kort dokumentar om norske stavkirker. Dette er en videreutvikling av arkitekturtrilogien, men med et nytt formspråk.

‍

PAUL TUNGE ER MANUSFORFATTER, REGISSØR OG FILMFOTOGRAF. I 2015 VANT HAN ÅRETS FILM I NATT&DAG OG INDIE-LINCS FOR SPILLEFILMEN DEMNING. HAN HAR TIDLIGERE BLITT VIST PÅ HØSTUTSTILLINGEN OG PÅ GALLERIER OG FILMFESTIVALER I HELE VERDEN.