Bli kjent med: Birgitte Sigmundstad

‍

Hvordan kunst lager du?

Jeg er utdannet fotograf, men jobber for det meste med dokumentarfilm. Filmene er både essayfilmer og observerende dokumentar. Kunst, kunstnere og norsk okkupasjonshistorie er tema som går igjen. Jeg jobber også mye med arkivmateriale, både med private bilder og fra historiske arkiver. Ofte tenker jeg på det jeg gjør som en slags kunstnerisk opplysningsfilm. Jeg jobber stort sett med en fotograf, men det er for det meste små produksjoner der det går raskt fra idé til utførelse.  De siste årene har jeg fulgt tilblivelsen av det nye Nasjonalmuseet og den klipper jeg sammen nå.

‍

‍

Hva var det som gjorde at du begynte du å jobbe med film?

Dokumentarfotografi var det jeg begynte med, men da jeg studerte i England på 1990-tallet hadde det det iscenesatte fotografiet sin storhetstid. Etter skolen jobbet jeg også med iscenesettelse, men jeg savnet lyd og følelse og begynte sakte og bevege meg mot små filmsnutter. En mulighet for å reise til tidligere Jugoslavia gjorde at jeg kjøpte et dv-kamera og beveget meg over til dokumentarfilm. Siden har jeg arbeidet med det.

Når visste du at du ville bli profesjonell kunstner?

Da jeg begynte å studere i England.

‍

‍

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Jeg liker alle mulighetene man har som kunstner. Alle idéer man får kan settes ut i praksis, også liker jeg at livet blir mer interessant gjennom en kameralinse. «I photograph something to find out what it will look like photographed» sa Garry Winograd, og det synes jeg er en god filosofi. At man kan jobbe dag eller natt alt ettersom hva som passer best passer også bra for meg. Selv om noen kanskje ville se på det siste som noe negativt. Som kunstner er jeg aldri helt på jobb og i hvert fall aldri på ferie.

‍

‍

Har du ett bilde eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?

Som barn var jeg på ferie i Paris og så maleriet av Marie Antoinette og hennes barn av Elisabeth Vigee le Brun fra 1784 i Versailles. Der og da var det bildets størrelse, skjønnhet i kontrast til dronningens historie og endelikt som fascinerte meg. Men også fargene, den symboltunge tomme vuggen som rommet fortellingen om et dødt barn. Bildet utløste en fascinasjon for Marie Antoinette som fulgte i meg opp gjennom årene. Jeg synes det fortsatt det er fascinerende.

Maleriet ble bestilt for å rette opp inntrykket av Frankrikes dronning som en kvinne som levde et utsvevende liv og å bruke bilder til å fikse på det kongelige image var allerede da en vei å gå. At det var en jevngammel kvinne, nemlig maleren Élisabeth Vigée-Le Brun (1745-1852), som fikk oppdraget er også en del av historien. Hun hadde ellers malt langt mere utfordrende bilder av dronningen tidligere. I motsetning til Marie Antoinette slapp Vigée-Le Brun unna revolusjonen og malte portretter og levde godt av sin kunst. I 2016 fikk hun sin første store retrospektive utstilling.

Ellers går slikt litt i bølger, Diane Arbus' fotografi Identiske tvillinger, Roselle New Jersey fra 1967 har alltid vært en favoritt. Arbus ble anklaget for å skape alle om til freaks i sine bilder - men hun vil alltid være en favoritt hos meg. Som i dette fotografiet liker jeg at bildene hennes er direkte og jeg opplever dem ærlige og humoristiske. Jeg liker også hvordan hun skriver - hvordan det åpner opp levendegjør menneskene og verdenene de befinner seg i. Om bildet A family on their lawn one Sunday, Westchester, N.Y.1968, der et par ligger på solsenger og  barnet leker i bakgrunnen skriver hun "The parents seem to be dreaming the child and the child seems to be inventing them".

Av filmer er The sorrow and the Pity av Marcel Ophüls fra 1969 en film jeg stadig ser og lar meg inspirere av. Der vi treffer kolleboratører , motstandsmenn, ofre og gjerningsmenn fra 2. verdenskrig.

Nan Goldins lysbildeshow The ballad of Sexual Depenency ble vist på Louise Bourgouis utstillingen på Nasjonalmuseet i høst og det var et fantastisk kunstnerskap å oppleve og bli minnet på. Så er det inspirerende med kunstnere som tar det ekstra skrittet med eller uten kunsten ut i det politiske landskap med alt det kan medføre seg. Det trenger vi nå.

‍

‍

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg innen kunst?

Bruk skolene for alt det er verdt med sine ressurser av lærere, bøker og utstyr. Vær oppmerksom og inkluderende. Gjør så mye du kan selv og på små budsjett. Se kunst, gå på Cinemateket og les bøker.

SE MER FRA BIRGITTE SIGMUNDSTAD PÅ BIRGITTESIGMUNDSTAD.COM.