Marte Aas på Atelier Nord

‍

I din utstilling It Cannot Be Contained på Atelier Nord viser du en helt ny film med samme tittel, der blod spiller en sentral rolle. Kan du fortelle om denne filmen og hva som vekket din interesse for blod som tema og motiv?

Jeg kom over informasjon om et firma som selger ungt blod til eldre mennesker da jeg var i USA for å gjøre opptak til en annen film (Francine Was a Machine, 2019) og ble svært fascinert av denne virksomheten. Det ledet meg til å gjøre videre research og det ble etter hvert tydelig for meg at kroppsvæsken blod har en ytterst spennende og mangfoldig historie. Min forrige film, A Letter to Zoe, handlet om beholdere og brukte disse som en metafor for hvordan vi forholder oss til bevaring og forsyning. Der snakkes det også om kroppen som en beholder. Det er denne ideen jeg forfølger videre med It Cannot be Contained. Kroppen er en beholder for blant annet blod, som strømmer gjennom årene. Men blodet lekker også ut av kroppen, både på konkret vis og i overført betydning, og tilkjennes en rekke ulike betydninger og kvaliteter som kan knyttes til ideer om vold, død og lidelse, men også til identitet, status og livskraft. Blod pulserer gjennom historien, gjennom myter, religion, litteratur, kunst og vitenskap, og gis stadig nye betydninger, nye funksjoner. Med andre ord et utrolig spennende stoff som kan si mye om hvordan det er å være menneske.



‍

‍I en annen film i utstillingen, A Letter to Zoe fra 2021, løfter du fram oppbevaring og ulike 'beholdere', både som objekt og som metafor, f.eks. i form av teknologisk serverfasiliteter og menneskekroppen som bærer frem barn. Kan si noe om denne filmen?  
 
A Letter to Zoe handler altså om beholdere og hvordan vi forholder oss til dem. Utgangspunktet for denne filmen var en tekst jeg leste av en kultur-antropolog som heter Zoë Sofia, hvor hun hevder at beholderen som arketyp har blitt ignorert og underkjent i vår kulturhistorie. I motsetning til ting som har en retning; som verktøy eller våpen, har beholderen blitt fremstilt som «uintelligent» og passiv. Men Sofia hevder at beholdere også er teknologi, på samme måte som mer tradisjonelle verktøy, og at de hele tiden interagerer med omverden gjennom lekkasjer og avgrensning. Hun sier videre at en tenkning som springer ut ifra ideer knyttet til hva vi skal/kan beholde og hvordan ting interagerer, er det vi trenger mest i vår samtid, preget av klimakatastrofe og naturtap. Filmen er stilet som et brev til Zoe (som kan være forfatteren av teksten eller en helt annen person), og forsøker gjennom lyd og bilde å utdype Sofias tenkning rundt dette temaet. På denne måten blir filmen en historie om kompleksiteten i forbindelsene mellom mennesket, omgivelsene og naturen, og den teknologien vi benytter oss av.



Møter mellom kropp/biologi og vitenskap/teknologi virker i økende grad framtredende i kunsten din. Er dette en beskrivelse du kjenner deg igjen i, og hva er det i så fall som har gjort at dette har fått en sentral rolle i de senere prosjekter?

Det er en korrekt beskrivelse og dette har nok vært det tydeligste overordnede temaet i mine senere arbeider. Jeg er vel rett og slett interessert i å finne ut av ulike samfunnsmessige spørsmål gjennom kunsten min. Jeg er opptatt av hvordan teknologi påvirker vår selvforståelse og hva det vil si å være et menneske. Vår samtid er full av fortellinger om teknologiens potensiale til å forbedre menneskers livsvilkår og egenskaper, og det utvikles i dag en rekke teknologier som isolert sett kan hjelpe oss til å bedre livskvalitet, kurere sykdommer og forlenge livet, men som i tillegg stiller oss overfor mange etiske dilemmaer. Når forbedring av menneskekropp og livsløp blir det normative er vi på vei bort fra ideen om at mennesket er alle tings mål og inn i en posthumanistisk verdensanskuelse hvor mennesket ikke lenger vil være en særegen, privilegert størrelse. Hvilke av oss er det da som skal tildeles de fordelene det gir å forlenge livet eller forbedre kroppen? Hvem skal privilegeres og hvem skal velges bort? Hvordan skal vi forholde oss til disse maskinene som med sine nevrale nettverk langt forbigår oss i evnen til å lære mye og fort? Hvis mennesket blir en kyborg på grunn av livsforlengende og kroppsforbedrende teknologier og maskinene kan tenke, må man også spørre seg om hva som skiller mennesket fra maskinen. Om det gir mening å snakke om dette skillet lenger og om hva som kommer isteden. Dette er spørsmål som opptar meg.



‍

De fleste kjenner deg best fra dine fotografier og filmer, men i utstillingen viser du også en gruppe skjøre objekter i munnblåst glass. Er dette et medium du har arbeidet med tidligere og kan du fortelle om arbeidet med disse objektene?

Jeg har faktisk arbeidet med glass tidligere; i 2004 gjorde jeg en installasjon på Galleri Wang som bestod av 30 sammenlimte glass-objekter, som framstod som en slags underlige sopper eller blomster, sammen med et fotografi av en skogsti. De nye glassarbeidene er laget på S12 i Bergen, som er et fantastisk sted hvor man kan få hjelp til å både blåse og støpe glass. Det er Galla Theodosis som har blåst mine objekter, som har tittelen Konstruksjoner (etter Frances Gabe). De er en slags oversettelse av konstruksjonstegninger laget av den amerikanske kunstneren og oppfinneren Frances Gabe (1915-2016), som tok patent på et selvvaskende hus i 1984. Hun ville med denne oppfinnelsen befri kvinner fra husarbeidets åk, for som hun uttalte i en reportasje på KGWNews fra 1990; «Stoop, stoop, stooping is stupid!» Jeg har altså tatt utgangspunkt i hennes konstruksjonstegninger og laget noen av de formene jeg fant som glass-objekter. For meg fremstår dette selvvaskende huset som den ultimate beholder, - men en beholder laget for å ta vare på innholdet i et evig kretsløp.

UTSTILLINGEN IT CANNOT BE CONTAINED AV MARTE AAS VISES PÅ ATELIER NORD TIL OG MED 19. FEBRUAR. SØNDAG 12. FEBRUAR KL 14:00 ER DET SAMTALE I UTSTILLINGEN MELLOM MARTE AAS OG PROFESSOR I KJØNNSTEORI OG TEKNOLOGISTUDIER ANNE-JORUNN BERG.

‍