Nyeksaminert fra KHiO, i dialog med ukjente amatørfotos fra filosof Peter Wessel Zapffe

‍

Gratulerer som nyeksaminert fra Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo! I avgangsutstillingen viste du en serie fotografier som kretser rundt Peter Wessel Zapffe (1899-1990), en av Norges mest betydelige filosofer. Kan du fortelle kort om hva publikum fikk se i avgangsutstillingen?

Tusen takk! I avgangsutstillingen fikk publikum se et bruddstykke av et større prosjekt som jeg fortsatt arbeider med. Idéen er å gjøre noen av Peter Wessel Zapffes filosofiske problemstillinger til noe mer biografisk, nesten til to kryssende livsromaner. På avgangsutstillingen viste jeg en serie på 12 fotografier, mine egne fotografier sammenstilt med Zapffes.

Zapffes fotografier er hentet fra Nasjonalbibliotekets arkiv, der en god del av fotografiene han etterlot seg etter sin død, er digitalisert og ligger ute som public domain. Mens mine fotografier viser min reise inn i prosjektet. Min research, fotografiske likheter i materialet, noen av de stedene Zapffe har en tilknytning til, og fotografier som jeg har tatt i Zapffes rekonstruerte arbeidsværelse som står hos museet i Asker. Så dette var nok første gang – i hvert fall etter hva jeg vet – at noen Zapffes fotografier har blitt stilt ut offentlig.

Bildene ble vist i trappene som bandt sammen Skulptursalen og Skulpturloftet på det gamle Kunstakademiet i St. Olavs gate, som en referanse til en klatretrasé på Kolsås som er oppkalt etter Peter Wessel Zapffe: Zapffes trapper. Det var også en del andre skjulte referanser i prosjektet for de som er like pedantiske som meg.

‍

‍

Hvem var Peter Wessel Zapffe og hva er det som fikk deg til å lage avgangsprosjektet ditt om nettopp han?

Peter Wessel Zapffe var et renessansemenneske som hadde et virke som omfattet filosofi, fjellklatring, skjønnlitteratur, miljøvern, juss, humor, skuespill og kanskje det mest oversette, fotografi. Det er vanskelig å feste akkurat hva han er mest kjent som. Noen kjenner han best som filosof, andre kjenner han best som humorist og fjellklatrer. Han kunne nok ha vært en av de store europeiske filosofer fra det 20. århundre hvis han lot seg oversette til flere språk, og vært mer tilgjengelig for flere hvis han ikke hadde tviholdt så militant på sitt riksmål.

Men det som er sentralt i Zapffes liv og virke –som jeg har prøvd å fokusere på – var hans filosofi om det tragiske. Zapffe postulerte at mennesker er et tragisk vesen. Der våre overutviklede metafysiske evner gjør at vi ikke lenger hører hjemme i naturen. Menneskets begjær kan ikke lenger tilfredsstilles, og derfor har menneskeheten et behov som naturen ikke kan tilfredsstille. Kort fortalt mente Zapffe at menneskeheten burde avvikles på en mest mulig human og smertefri måte, “ved å stadig la to og to bli én”. Det burde også nevnes at Zapffe utsatte sitt liv for denne logiske konsekvensen som kanskje stakk av gårde med dømmekraften hans. Og det er tross alt en veldig utbredt filosofisk svakhet generelt blant flere filosofer.

Det som fikk meg interessert i Zapffe var nettopp hans filosofiske pessimisme som han behandlet med et stort alvor, men på samme tid med en stor humor. Jeg oppdaget at det var et manglende samsvar mellom hans filosofi og hans levde liv. Hvordan kunne et tilsynelatende livsbejaende menneske komme til en så pessimistisk konklusjon? Det som gjorde prosjektet mer håndterbart for meg var nettopp hans fotografiske virke. I arkivet han etterlot seg enset jeg en sjanse til å bli kjent med personen bak denne pessimismen, i håp om å komme til bunns i denne diskrepansen.

‍

‍

En mindre kjent side ved Zapffe er at han også var en ivrig amatørfotograf, og filosofens egne fotografier står sentralt i avgangsprosjektet ditt. Hvordan kom du over dette materialet og hvordan har du benyttet deg av det?

En venn sendte meg en link til Zapffes bilder på Nasjonalbibliotekets arkiv etter jeg hadde fortalt at jeg hadde begynt å lese Zapffe. Så det var ved en tilfeldighet at jeg ble oppmerksom på hans fotografier. Det jeg startet med å gjøre var å prøve å kategorisere hans bilder etter hva jeg selv synes var fotografier jeg likte. Jeg hadde ikke noe klart mål for øyet med denne kategoriseringen, men jeg ble fengslet av mange av hans fotografier. Det ble klart for meg at han var en dyktig fotograf som hadde sitt eget unike perspektiv. Det kan jo være takket være hans liv under åpen himmel som fjellklatrer.

Mesteparten av bildene jeg har tatt, og bildene fra Zapffes arkiv, har vært sort/hvitt fotografier. Men i det rekonstruerte arbeidsværelset på Asker kom jeg over syv remser med lysbildefilm som ikke har blitt digitalisert. Jeg påtok meg ansvaret for å digitalisere disse bildene. Etter alt å dømme var disse fotografiene tatt i Zapffes siste leveår, da han var mer knyttet til sitt eget hjem, ettersom han slet med dårlig fysisk helse de siste årene av sitt liv. Disse siste bildene vitnet mer om en eldre mann som så tilbake på livet sitt. Han avfotograferte gamle klassebilder, et gammelt avisutklipp fra da han klatret opp i Tromsø domkirke og erklærte at han ikke kom seg lenger med kirkens hjelp og solnedgangen sett fra hans arbeidsværelset.

Kildematerialet har vært av et enormt omfang og i avgangsutstillingen ønsket jeg å være så tro mot kildematerialet som mulig. Det jeg til slutt ønsket å fokusere på i materialet, som en kontrast til hans pessimistiske filosofi, var de tingene han næret en uforbeholden begeistring og kjærlighet for: hans kone Berit, fjellklatring og naturen.

‍

‍

Følte du som fotograf at du kom nærmere Zapffe gjennom fotografiene hans?

Ja og nei. Jeg har innsett at det er en vanskelig oppgave å komme seg nærmere noen kun ved hjelp av fotografier. Men fotografiene har vært et ekstremt godt supplement til hans store litterære produksjon. Det er rart å føle en så sterk tilknytning til Zapffe etter dette prosjektet, enn fra da jeg kun kjente til tekstene hans. Til tross for at vi har vært separert av tid og rom, så har jeg på sett og vis blitt hans arving. På grunn av at dette prosjektet fortsatt er noe uforløst, og at det er mer jeg ønsker å få ut av det, så håper jeg på å komme enda nærmere Zapffe etter hvert.

‍

‍

Ved å ta utgangspunkt i ett historisk materiale beveger avgangsprosjektet ditt seg i krysningspunktet mellom dine personlige erfaringer og filosofi. Kan du si noe om hvordan du jobber med dette fotografiske samspillet mellom minner, nostalgi og filosofi?

Jeg føler at jeg aldri helt slipper unna dette med minner, nostalgi og filosofi. Hva som er høna eller egget i denne situasjonen er vanskelig å definere. I min praksis blir de fleste prosjekter unnfanget i et krysningspunkt mellom filosofisk teori, historisk materiale og personlig kontekst.

Ved å bruke fotografi, arkivmateriale og i en del tilfeller, tekst, forsøker jeg å lage narrativer som navigerer mellom fakta og personlig erfaring. Jeg er usikker på om min fascinasjon for nostalgi og minner kommer fra at mitt foretrukne verktøy er fotografi. En vanlig innvending mot fotografi som kunstform er jo at den i bunn og grunn sjeldent slipper unna sine nostalgiske kvaliteter. Det kan hende at nostalgien og melankolien bare ligger forankret i min natur. For så lenge jeg kan huske har jeg hatt en trang til å forstå infernoet av følelser i mitt sjeleliv, det er som at jeg har ant at disse følelsene ville si meg noe. Jeg har også kjent et behov for å uttrykke dette som preger meg så sterkt. Jeg ønsker å vite om andre kan ha følt det samme på en lignende måte. Noe som seg har innsett er mulig med dette prosjektet om Zapffe.

Så ved å jobbe med minner, nostalgi og filosofi, så håper jeg å finne ut av om de tingene som tilhører fortiden først kan gjenkjennes og bearbeides senere. Jeg ønsker å undersøke nær og fjern fortid, delvis, for å forstå vår og min plass i samtiden.

Marius Eriksen er nyeksaminert fra bachelorprogrammet ved Kunstakademiet på Kuntshøgskolen i Oslo. Marius gikk ut av Oslo Fotokunstskole i 2015 og har blant annet stilt ut på Noplace og QB/Blomqvist i Oslo, og han har over flere år utgitt fotozinen Anomi. Følg Marius på marius-eriksen.com.

‍