Prisvinnende film om krigens narrativ

‍

Gratulerer så mye med BKHs Fotokunstpris pålydende 200.000 kroner for filmen «Hva vi snakker om når vi snakker om krigen». Kan du fortelle litt om hva du skildrer i denne filmen?

Filmen skildrer en skoleklasse i Oslo i undervisningen om 2. verdenskrig. Med et observerende kamera fulgte fotograf Line Lyngstadaas og jeg klasse 9A på Skullerud ungdomsskole i tiden de hadde undervisning om 2. verdenskrig. Vi har sittet i timene og hørt på når elevene har lært om den tyske krigsmaskinen, Quisling, okkupasjonen av Norge, Stalingrad, Holocaust og Hiroshima. Med «Hva vi snakker om når vi snakker om krigen» ønsket jeg at vi som tilskuere skulle få en opplevelse av å delta i timene. Vi ser og hører hvordan historien blir fortalt og formidlet, men opplever også en vanlig skoletime på en ungdomsskole i Oslo, med glemte bøker, mål og delmål på tavla, brannalarmer som går og elever med hormoner i kroppen og lopper i blodet som bidrar til situasjonene som kan oppstå når man har med tenåringer å gjøre.

‍

‍

I juryens begrunnelse står det at filmen «viser det vanskelige møtet mellom den historiske og den personlige erfaringen med omsorg og humor». Hva var det som gjorde at du ville følge nettopp en ungdomsskoleklasse og deres lærer i din bearbeiding av disse store spørsmålene om hvilke historier som fortelles om krigen og okkupasjonen av Norge?

Hvordan krigen blir undervist i dag var noe jeg ønsker å undersøke med denne filmen. Jeg ønsket å gjøre det med et «usynlig» kamera og være til stede uten direkte innblanding, iscenesettelser eller fortellerstemme som jeg har benyttet i tidligere verk. Da krigen stadig kommer lengre fra oss – og andre konflikter tettere på – var jeg nysgjerrig på hvordan de som er unge i dag forholder seg til en epoke som har vært så avgjørende for hvordan vi ser på oss selv som nasjon. Jeg var også nysgjerrig på hvordan nye generasjoner og også med elever fra en annen bakgrunn forholdt seg til denne historiske epoken. Det har vært store forandringer i hvordan narrativet om 2. verdenskrig fortelles. Fortellingen om jødene i Norge, kvinnenes deltagelse og ikke minst fortellingen om Hjemmefronten har forandret seg og jeg var interessert i å se om dette hadde kommet med i skoleverket. Så er det også det evige store spørsmålet. Hva har vi lært? Lærerens bruk av visuelt materiale er også et gjennomgående tema og man kan undre seg over hvordan Hollywood har påvirket det historiske narrativet om 2. verdenskrig også med de norske filmene.

‍

‍

De siste årene har 2. verdenskrig vært et omdreiningspunkt for en rekke av dine filmer. Hva er det som fikk deg til å starte å arbeide med krigen som kunstner? 

Min egen interesse for 2. verdenskrig har jeg hatt siden ungdommen. ‘Fange i Natt og Tåke’ (Trygve Bratteli), ‘Det angår også deg’ (Arnold Jakoby/ Herman Sachnowitz) og ‘Prosessen mot Hamsun’ (Torkild Hansen) var bøker jeg som tenåring leste med like stort vitebegjær, begeistring og fascinasjon som ’Å være ung er for jævlig' (Christina Vera Felscherinow) og ‘Hard Asfalt’ (Ida Halvorsen). Interessen har fulgt meg inn i mitt voksne og profesjonelle liv, men har fått en dreining fra å lese om krigen fordi den har interesse i seg selv til å kunne se på hva vi i dag har lært og hvilke fortellinger som har fått plass. Bøker som Synne Corells ‘Krigens ettertid’, hvor hun grundig går gjennom alle standardverkene om 2. verdenskrig for å belyse det hun kaller en patriotisk minnekultur, har vært en stor inspirasjon for meg. Også Marte Michelets bøker og diskusjonene som har fulgt disse. Jeg er en samler av både gjenstander og historier og min film Og andre historier (2021) tar utgangspunkt i dette. Fascinasjonen, både egen og andres, er også interessant og stadig opphav til nye ideér. Men spørsmålet er om denne krigen vi aldri ser ut til å bli ferdig med tar oppmerksomhet fra andre aktuelle hendelser. Det hjelper lite å smykke seg med heltemodige innsatser i fortiden om vi ikke greier å oppføre oss som folk i dag.

‍

‍

Hvordan ser en typisk arbeidsprosess ut for deg, fra idé til ferdig resultat?

Jeg jobber med flere ting hele tiden. Et prosjekt som opprinnelig er tenkt å bli én film kan lett bli til to eller tre. Jeg leser, samler, ser og så setter jeg det sammen etter beste evne. Jeg jobber ofte med fotograf Line Lyngstadaas, men filmer også selv og er veldig glad i arkiv. Noen prosjekter får produksjonsstøtte, andre ikke, men de gjennomføres stort sett allikevel. Formen blir til etter hvert og jeg bestemmer aldri lengden men ser heller hvor langt det blir.

‍

‍

Hva har du av prosjekter og planer fremover?

Jeg har fulgt det nye Nasjonalmuseet og filmet der siden høsten 2016. Det skal bli en observerende dokumentar. Det er Line som har filmet og vi har uendelig med timer som nå skal settes sammen. Etter at jeg laget Hammersborg Protecting the Bygone Future (2016) om byggene i Regjeringskvartalet fortsatte jeg å filme Y-blokka helt til den ble revet. Den filmen som også tar for seg noen av stavkirkene er straks klar for visning. Filmen heter Solace / Trøst. En ny film om krigens ettertid er også under arbeid.

"HVA VI SNAKKER OM NÅR VI SNAKKER OM KRIGEN" AV BIRGITTE SIGMUNDSTAD VISES I VÅRUTSTILLINGEN PÅ FOTOGALLERIET TIL OG MED SØNDAG 26.06. FILMEN ER MOTTAKER AV BILDENDE KUNSTNERES HJELPEFONDS (BKH) FOTOKUNSTPRIS 2022 PÅLYDENDE 200.000 KRONER, SOM HVERT ÅR DELES UT TIL "DET VERKET SOM JURYEN ANSER SOM MEST BETYDNINGSFULLT PÅ VÅRUTSTILLINGEN". VÅRUTSTILLINGEN ARRANGERES AV FORBUNDET FRIE FOTOGRAFER OG DELTAKENDE KUNSTNERE I ÅRETS UTSTILLING ER: EINAR MØLMANN FUGLEM, MARTE GUNNUFSEN, JESSICA WILLIAMS, DANIEL VINCENT HANSEN, KLARA SOFIE LUDVIGSEN, MARIO DE LA OSSA, ETHAN RAFAL, ULLA SCHILDT, BIRIGTTE SIGMUNDSTAD, MARIE SJØVOLD OG VERENA WINKELMANN.