Skårderud, Sophie Elise, Hammer og Tallerås om selviscenesettelse

‍

Hva er ditt forhold til selviscenesettelse, både i ditt profesjonelle virke og som privatperson?

I mitt tidligere virke som kunstkritiker var jeg ganske bevisst på å benytte en slags selviscenesettelse for å posisjonere kritikeren som et aktivt subjekt i møte med kunstverkene. Poenget med dette var primært å utøve en motstand mot forestillingen om at man som kritiker skal opptre som en «objektiv» formidler av kunsten, som en mediator mellom kunstner, verk og betrakter. En lignende posisjonering har jeg for så vidt også forsøkt å gjøre som kurator. 

Fotografiet kan sies å være selviscenesettelsens mest utbredte offentlige uttrykksform i vår tid. Hva tror du gjør fotografiet til et så egnet medium for nettopp dette?

Enkelhet og umiddelbarhet. Digitalt foto er de siste ti årene blitt så tilgjengelig at det nok var uunngåelig med den utviklingen vi har sett rent teknologisk. Det finnes jo mange flere som er i stand til ta et foto som er på et adekvat nivå, enn hvor mange som for eksempel er i stand til å skrive. 

Tror du skapende og kreative mennesker er mer eller mindre selvbevisste og selviscenesettende enn andre?

Jeg tror forskjellene her ligger mer på individuelt nivå enn mellom gruppen «skapende og kreative mennesker» på den ene siden og (presumptivt) «alle andre» på den andre siden. 

‍

‍

Når selviscenesettelse diskuteres er det umulig ikke å komme inn på teknologi i form av sosiale medier og telefoner med selfiekamera. Tror du teknologien er høna eller egget i denne tematikken? Er vi så selviscenesettende fordi vi har teknologi som gjør det mulig å være det? Eller er teknologien et resultat av et dypereliggende og grunnleggende menneskelig behov?

Teknologien har vel om ikke annet gitt noen verktøy som har gjort oss i stand til å leve ut en dragning mot iscenesettelse som alltid har ligget som en del av menneskelig bevissthet i en helt annen skala. Hvis vi tenker at hulemaleriene dreide seg om å sette igjen spor og bli husket, så handler jo det å iscenesette seg selv langt på vei om det samme. Det å pynte seg er jo et uttrykk for mye av det samme. Så det finnes jo mange tusen års historie for dette.

Samtidig er det liten tvil om at selviscenesettelsen i dag, i sosiale medier, viser en ganske stor mangel på kreativitet hos folk flest, i den forstand at alle stort sett iscenesetter seg selv helt likt, og dermed avslører at alle egentlig er helt like innvendig. Toppturer, bading, kantareller, unger og bikkjer. Alternativt avslører denne formen for selviscenesettelse at menneskelig bevissthet ikke er sterk nok til å stå i mot algoritmenes press.

‍

‍

Hva innebærer selviscenesettelse for deg? På en skala fra én til ti, hvor selviscenesettende tror du at du selv er?

Jeg har i løpet av de siste to årene koblet meg av all SoMe, så i den forstand svært lite selviscenesettende. Jeg var på Instagram fra ganske tidlig og holdt på 8-9 år. Så gikk jeg lei, ikke minst av tiden jeg brukte på å scrolle gjennom alle andres innlegg. På den ene siden fordi det er så mye likt, og også fordi det etter hvert er blitt så mye uinteressant business. 

«Jeg var på Instagram fra ganske tidlig» er jo imidlertid også et sterkt selviscenesettende utsagn.

‍

OSLO FOTOKUNSTSKOLE ARRANGERER I SAMARBEID MED OSLO NEGATIV FOTOSALONG MED TEMA SELVISCENESETTELSE. ARRANGEMENTET FINNER STED PÅ DET GAMLE BIBLIOTEKET (ARNE GARBORGS PLASS 4) FREDAG 22.10. KL. 18:00. KVELDENS PANEL: KURATOR V/ HAUGAR KUNSTMUSEUM ERLEND HAMMER (ORDSTYRER), KUNSTNER JON BENJAMIN TALLERÅS, INFLUENCER SOPHIE ELISE OG PSYKIATER FINN SKÅRDERUD. FOR MER INFORMASJON, SE EVENT PÅ FACEBOOK.

‍