Bli kjent med: Kaja Leijon

‍

Hvordan kunst lager du?

Jeg jobber simultant og i synergi med fotografi og film. For øyeblikket ferdigstiller jeg det fotografiske fembindsverket Another World, en bok bestående av fem kapitler, som hver for seg representerer faser i min fotografiske reise de siste ti årene. De separate, men samtidig tett tilknyttede delene, har blitt manifestert fysisk i forskjellige institusjoner i Norge og utlandet. Med tiden har det forgreinet seg naturlig og dannet et sammensatt og fullstendig verk, som nå har nådd et slags endepunkt, en fullbyrdelse. De representerer en epoke i mitt liv, men også en æra av vår samtid, der vi i økende grad har blitt konfrontert med økologisk kollaps og forringing av livsgrunnlaget for det perifere og bærekraftige. Mye av våre omgivelser, være kulturminner eller natur, blir behandlet som kulisse for vår tilfredsstillelse. Håpet mitt er at fotografiene på en ren måte kan unngå den overfladiske, perseptive omgangen med våre omgivelser og vår arv. Jeg tror på å leve progressivt, men være metodisk konservativ, finne en måte å forbinde disse to holdningene i estetisk manifestasjon.

Prosjektet startet på et opphold i Roma i forbindelse med et kunstneropphold på Circolo Scandinavo. Gjennom mange timers vandring med kamera oppdaget jeg gjenglemte og tapte skatter, unnselige og subtile avtrykk av levde liv og arkitekturens friksjon med naturen som presser på, i en by som generelt er kjent for landemerker, storartede kunstskatter og klassisistisk arkitektur. Veien tok meg videre til Liguria hvor jeg har tilbrakt flere somre. Her mediterte jeg rundt større marginer, da de mer åpenbare konnotasjonene til det Italia vi kjenner er mindre presserende, lommene med områder bærer mindre preg av både historiske og nåværende maktstrukturer. I denne prosessen av aktivitet åpnet det seg et nytt landskap, en ny måte å se og oversette verden på. Her ble jeg konfrontert med et geografisk område tilnærmet frosset i tid, en tid som ikke er min egen, samtidig som den demografiske situasjonen har skapt en situasjon der menneskelig neglisjering har ført til naturens gradvise overtagelse. Jeg ser det som mer konstruktivt å fokusere på de områder som er beskyttet fra en totalitær menneskelig hånd og neoliberal tidsånd enn å sette trykk på de områder som allerede er utradert og destruert, for å mellom linjene gjøre betrakter oppmerksom på de områder som er under trussel.

Min omgang med fotografi er mer intuitiv og umiddelbar, samtidig som den er forbundet med dyptgående refleksjoner i de periodene jeg ikke er aktiv med kamera, mens min tilnærming til film er mer essayistisk. Jeg fokuserer på verden sett fra øyet i mine fotografier, mens jeg i film i større grad fokuserer på mennesket sett fra verden.

‍

‍

Hva var det som gjorde at du begynte du å fotografere?

Interesse og lidenskap for historiefortelling går helt tilbake til barndommen. Astrid Lindgren sitt univers spilte en vesentlig rolle, samt det nordnorske sagnet om Skarvene fra Utrøst. Både gjennom litteraturen og filmatiseringene ble jeg introdusert for et uendelige billedunivers, en annen mulig verden som har inspirert meg helt til voksen alder, der jeg blir reintrodusert til disse verdenene, nå som jeg deler dem med min egen datter. Jeg forstår nå i hvilken grad de har formet meg. I min tidlig ungdom ble jeg introdusert til to vidt ulike filmskapere; Bergman og Lynch som åpnet opp for fremmede karakterer og mystiske verdener. Så mitt fotografiske utgangspunkt er filmen, men veien jeg tar med stillbilder er en annen enn jeg gjør med film og dekker andre behov. Narrativet blir mer abstrahert og universelt, mindre spesifikt og åpent for tolkning, både for meg selv og de som bevitner mine fotografier. Det er beslektet med min filmatiske produksjon, men ikke nødvendigvis bundet til den.

Jeg fikk mitt første kompaktkamera i en alder av ni år. Selv om jeg på det tidspunktet ikke ante noe om hvordan jeg skulle fotografere, var det ønsket om å bevare øyeblikket og tiden på filmen som var viktig. Den grunnleggende drivkraften i det å fryse og preservere utsnitt av en tid. Deretter gikk jeg gjennom en lang reise med ulike kameraer; min første speilrefleks, en helt middels Minolta, hadde jeg med til USA som utvekslingsstudent. I skolen sitt fokus på håndverksfag var fotografi ett av dem. Jeg overtok etter hvert min fars gamle Yashica og tok det med meg til Kunstskolen i Kabelvåg, skaffet meg en Mamiya 7 og et Linhof storformatkamera. Til slutt landet jeg på et Leica R8, et kamera som jeg fortsatt bruker og som jeg er fullstendig avhengig av. De andre kvittet jeg meg med, med unntak av storformatkameraet. Det at dette Leica kameraet er så mobilt, samtidig som det er så pålitelig og alltid legger til rette for at bildene blir så perfekte som mulig, er essensielt for meg. Det er viktig for meg å ha et verktøy som kombinerer mine behov for både perfeksjon og intuisjon.

Å fotografere har for meg vært en måte å fange virkeligheten på og samtidig skape nye virkeligheter. Når jeg har bestemt meg for hva som er viktig og plasserer meg foran dette motivet blir realismen og fantasien forent. Jeg skaper illusjonen via intuisjonen, samtidig som den er basert på en autentisk manifestasjon av realitetene rundt meg, som blir foredlet gjennom en perfeksjonistisk tilnærming basert på varige fotografiske idealer. Fotografiene mine er tekniske, de søker presisjon, samtidig som jeg terper mer på følelsen bildene gir enn fotografiske prinsipper. Det er en underbevisst prosess jeg stoler fullstendig på. Kameraet mitt har etterhvert blitt en forlengelse av kroppen og sinnet simultant.

‍

‍

Når visste du at du ville bli profesjonell kunstner?

For det første tror jeg ikke på termen profesjonell, da det ikke er et begrep jeg føler kunstnere trenger å identifisere seg med. Allikevel ser jeg ikke på meg selv som en amatør, selv om jeg elsker det jeg gjør, men har troen på at kunstnere er i stand til å simultant avvise og forene disse stemplene. Det er irrelevant om man lever av det man gjør eller om man ikke kan skape et livsgrunnlag, så lenge det man skaper har en metafysisk bestandighet. Selv lever jeg av kunsten min, men det plasserer meg ikke over en kunstner som ikke gjør det, da fantastiske arbeider kan skapes av enhver med talent og evne til autentisk fordypelse. Allikevel har det alltid vært en motivasjon for meg å tilrettelegge for å kunne arbeide jevnt med mine egne arbeider og at arbeidene skaper sitt eget livsgrunnlag.

Jeg tror ikke det har vært et spesifikt tidspunkt hvor denne erkjennelsen kom, at jeg skulle leve som kunstner resten av livet, men en gradvis utvikling og interesse gjennom hele livet for å gjøre noe annet. Noe stimulerte meg og har fortsatt å gjøre det, både på et praktisk håndverksmessig og refleksivt plan. Som barn elsket jeg å tilrettelegge for egne lukkede sfærer, bygge univers, tegne rom, skrive fortellinger. Dette var nok starten på det hele. Jeg likte å lage ting som kunne utvide horisonten av den virkeligheten vi har rundt oss. Og det er fortsatt det jeg liker å gjøre. Deretter var det en ferd av utvikling og dyrking av interesse som førte meg til kunstskolen i Kabelvåg, og jeg husker fortsatt da hovedlæreren vår første dag skulle introdusere oss til skolen, stedet og kunsten med disse ordene: «Ikke alle av dere som står her kommer til å bli kunstnere.». Sikkert en måte å virkelighetsorientere oss på, men jeg tenkte nå i alle fall at det ikke var noen tvil om hva jeg ville. Jeg følte virkelig ikke at han snakket til meg, samtidig som jeg husker så godt de ordene, fant jeg ro i at jeg ville motbevise hans tese i hvert fall i mitt tilfelle. Så da var det frøet sådd.

Deretter kom jeg rett inn på kunstakademiet som tjuetoåring. Det fantes for meg ingen vei tilbake. Å være drevet til en kontinuerlig fortsettelse er en vedvarende prosess som er krevende, men samtidig gir meg drivkraft i en standhaftighet knyttet til viktigheten av det jeg gjør og den tradisjonen jeg er en del av. For meg handler det om å skape universer, mentale universer, lommer av refleksjon og hengivenhet til det som eksisterer i oss og utenfor oss.

‍

‍

Hva liker du best og dårligst med å være kunstner?

Paul Gauguin sa en gang at kunstens primære funksjon for ham var å tåle det å være alene, som er noe jeg identifiserer meg med. Jeg setter enorm pris på privilegiet av å kunne sitte mange lange timer på atelieret fordypet i egne tanker og dyrke ideer uten forstyrrelser. Det jeg kanskje frykter mest i livet er å stagnere i faste, trauste mønstre, der virkeligheten blir skapt av eksterne krefter. Jeg tror på det å stimulere seg selv intellektuelt og estetisk, hente inspirasjon fra andre, men ikke la det gå utover egen autonomi. Det blir en form for kommunikasjon, uten ord nødvendigvis, mellom tid, rom, generasjoner og kulturer. Synergier oppstår naturlig, og man er på den ene siden fullstendig seg selv, samtidig som man er en del av noe større.

Jeg tror på å endre sitt utsiktspunkt sakte og tålmodig, i motstand til og i samhandling med omverdenen. Det er egentlig en evig studie, der de ferdigstilte prosjektene og verkene blir solide fragmenter av en større sammenheng. I denne måten å tilnærme meg prosess finner jeg ro. Samtidig er det et konstant fokus på prestasjon i dagens virkelighet, som kunstfeltet ikke er forskånet for overhode, bekreftelser av kunstnermyter, individet som en romantisk ide. Mange ender opp i et evig jag etter å bevise sin verdighet, et umettelig behov for ekshibisjonisme, omkranset av en rimelig banal og overfladisk diskurs om hva kunst er og kan være. Kunstneren blir ansvarliggjort og ufarliggjort med jevne mellomrom. Jeg er glad for at jeg har klart å i stor grad forskåne meg fra denne måten å være kunstner på, da jeg mener det er instrumentelt og livsfornektende.

Til syvende og sist må man ta et valg om å ikke bidra til denne instrumenteringen, som primært er drevet fram av kapitalens interesser, der kunstneren spiller en alt for stor rolle i å være gallionsfigurer for krefter som verken vil samfunnet eller kulturen vel. Det koster å bevare denne integriteten, men uten den ville jeg ikke kunne fungert, da jeg ville stagnert med kun livsgrunnlag og berømmelse som drivkraft.

‍

‍

Har du ett bilde eller en kunstner som har vært spesielt viktig for deg?

Jeg har hatt en mengde inspirasjonskilder opp gjennom tidene, både fotografer og filmskapere. De fluktuerer kontinuerlig, basert på hva jeg til enhver tid fokuserer på, hvordan omverdenen påvirker meg eller faser av fordypelse i selvskapte tankemodeller. Sharon Lockhart og Philip-Lorca diCorcia var viktig for meg i den tidlige fasen av mitt kunstnerskap. De senere årene har fotografer med kontemporære kulturelle interesser, men samtidig med et mer klassisk ståsted inspirert meg; fotografer som Stephen Shore og Joel Sternfeld, men også filmskapere som Terrence Malick og Hirokazu Koreeda.

Under utdannelsen min tok jeg til meg det meste fra filmhistorien, slukte alt jeg kom over. Spesielt Dreyer, Antonioni og Godard inspirerte meg enormt, som igjen avfødde fordypelser i regissører som Carlos Reygadas, Apichatpong Weerasethakul, Kelly Reichardt og Roberto Minervini i nyere tid. I arbeidet med en ny filmserie, der We Carry the Fire er første del av en potensiell trilogi, har jeg måttet forholde meg til portfolien til Adam Curtis. Han er tilsynelatende den eneste filmskaperen som har klart å forutse endepunktet for neoliberalismen som vi står fast i nå, i en verden som tilsynelatende er i full oppløsning, samtidig som alt virker som før når man tar steget utenfor dørstokken.

Hvis jeg skulle velge ett bilde ville det vært Untitled (Swimming Pool) av Stephen Shore. Det fotografiet manifesterer for meg i et bilde det meste av det jeg har ønsket og ønsker å oppnå med både fotografi og film.

‍

‍

Hvilke råd har du til unge mennesker som vil utdanne seg til kunstfotografer?

Finn en tilstedeværelse i deg selv og hva du virkelig vil, et nærvær til det du gjør, vær ærlig mot andre og deg selv i dine arbeider og søk sannhet uansett hvilken form det tar. Finn fram til kjernen av deg selv, ikke minst kjernen i hva du ønsker å oppnå med det du gjør. Ikke la deg påvirke for mye av andres tanker. De fleste tenker mest på seg selv. Unngå trender. Gode råd koster ikke så mye å gi, men kan koste mye å ta imot.

Vær nysgjerrig på verden, omgivelsene dine, deg selv og alle fasetter av de ovennevnte. Ikke hast deg mot målet, men ikke prokrastiner heller. Stress er kunstens fiende. Forbered deg på å være en evig student og tving deg selv til å trives med det, for det er det største privilegiet i det å være kunstner; muligheten til å fortsette å studere hemningsløst resten av tiden man har på kloden. Og det uten de restriksjonene og rammene som de fleste andre mennesker må forholde seg til.

Fotografi handler dypest sett om å oversette verden til ditt mentale bilde og dine mentale bilder til en del av den virkelige verden. Fullbyrdelsen skjer i det noe er skapt, ikke når det får respons, og verdien av det du gjør er aldri definert av hvor mye noen er villig til å betale for å eie det. Verdien oppstår når du oppdager at du har skapt noe uerstattelig. Verden var et fattigere sted før du gikk til det steget å skape. Motivasjonen må komme fra et dypt sted, men beveg deg med letthet, uten frykt. Vær tålmodig.

SE MER AV KAJA LEIJONS FOTOGRAFIER OG FILMER PÅ KAJALEIJON.COM.