Festivalkunstner løfter frem kjøpesenteret

‍

Du er aktuell som festivalutstiller for Arkitekturfilm Oslo. Hva får publikum se i utstillingen på Rom for kunst og arkitektur?

Utstillingen består av en serie nyproduserte filmer vist i en installasjon av metallrør med projeksjonsduker. Filmene utforsker Stovner Senter og det omkringliggende byområdet gjennom performative intervensjoner i samarbeid med dansekunstnerne Alma Bø og Sigrid Marie Kittelsaa Vesaas. Hovedverket Vandring presenteres med en voice-over-tekst skrevet av forfatter Eivind Hofstad Evjemo og innlest av Sarah Francesca Brænne.

Et sentralt fokus i utstillingen er de såkalte teppestativene, som også skildres i en egen fotoserie. I tillegg vises to foto-diptyker montert på utstillingsrommets vinduer og en dokumentarfilm i entreen. Til sammen presenteres seks nyproduserte kortfilmer, hvorav fire vises i rørinstallasjonen. På gulvet vises et tilhørende tekstverk av Cecilia Cissi Hultman.

‍

‍

Prosjektet vises som en romlig installasjon. Kan du fortelle litt om presentasjonen?

Under arbeidet ble jeg fascinert av de kvadratiske stålrørskonstruksjonene som finnes i mange borettslag, ofte brukt som teppestativ. Jeg begynte derfor å undersøke disse nærmere, blant annet ved å kontakte OBOS og Usbl. Overraskende nok var det mange som ikke forstod hva jeg siktet til, eller som ikke visste hva disse stativene opprinnelig var ment for. Dette inntrykket ble forsterket i samtaler med beboere i området, hvor kun noen få eldre kjente til stativenes opprinnelige funksjon og navn. Dette fikk meg til å reflektere over hvordan objekter som mister sin opprinnelige funksjon gradvis kan forsvinne fra det kollektive minnet. De kan glemmes og tas for gitt, men også redefineres til noe helt annet. Inspirert av dette potensialet ønsket jeg å bruke materialene fra teppestativene til å konstruere selve installasjonen i utstillingen.

I denne rørinstallasjonen vises fire filmer på fem til tjue minutter fra senteret og området rundt. I filmene får tilsynelatende harde og slitesterke materialer et mykere uttrykk gjennom dansekunstnernes kroppslige og utforskende tilnærming.

‍

‍

Prosjektet Ellipse tar utgangspunkt i lokalsenteret Stovner Senter i Groruddalen. Hva var det som gjorde at du ville lage film om nettopp dette senteret? Har det vært et krevende landskap å navigere å få tillatelse til å filme på kjøpesentre?

Jeg ble svært godt tatt imot av senterlederen ved Stovner Senter og fikk i praksis frie tøyler til å utvikle prosjektet der. Slike rammer gir gode kunstneriske arbeidsvilkår, og etter hvert ble det klart for meg at prosjektet måtte vokse ut fra dette ene senteret, heller enn å inkludere flere. I utgangspunktet hadde jeg løse avtaler med flere kjøpesentre i Oslo, men etter pandemien var flere mer skeptiske enn før. Hvor enkelt det er å få tillatelse til å filme, avhenger helt av senterledelsen, noe jeg også erfarte da jeg jobbet med forløperen Centarium i Mo i Rana.

Underveis i arbeidet ble også interessen min for offentlige byrom og menneskeskapte møtesteder større. Samtidig ble byområdet rundt Stovner Senter en stadig viktigere del av prosjektet, særlig fordi det rommer flere interessante offentlige steder og kunstverk, blant annet Rommensletta skulpturpark. Som en naturlig følge av dette er omtrent halvparten av filmene spilt inn i områdene rundt senteret, hvor den offentlige kunsten også har en sentral rolle.

4. Hva var det som gjorde at begynte du å interesse deg for arkitektur og byrom i kunsten din?

Det har vært en gradvis utvikling. Allerede under bachelorstudiet på fotolinja ved Kunsthøgskolen i Bergen rundt 2008 begynte jeg å eksperimentere med uanmeldte, filmede performancer i byrommet, der jeg selv var foran kamera. Siden den gang har jeg jobbet med ulike tematikker og uttrykk, men fra og med filmen Strim (2017) har de fleste av mine prosjekter på en eller annen måte tatt utgangspunkt i byrom.

Jeg blir ofte inspirert av å vandre gjennom ulike offentlige byrom, og ser da et stort kunstnerisk potensial i stedene jeg besøker og menneskene jeg møter der. Det finnes et levende og uforutsigbart aspekt i mange offentlige rom som jeg inspireres av, der tilfeldigheter plutselig kan bli viktige bestanddeler av et performativt verk.

‍

‍

Kjøpesenteret er et litt uglesett fenomen i miljøer som er opptatt av stedsutvikling og lokal identitet. Er kjøpesentre bedre enn sitt rykte?

Det avhenger av senteret. Et lokalsenter som Stovner Senter tilbyr andre muligheter enn et stort kjøpesenter midt i Oslo. Stovner Senter har en rekke lokale initiativ, som en dyktig skredder og folkehelseprosjektet Líf Laga – Stovnerhagen. I tillegg huser det et eldresenter, et bydelstorg og en flott Deichman-filial. Dette skaper et senter som fungerer som en viktig møteplass for mange ulike grupper, i motsetning til sentre som kun består av kjedebutikker. Stovner Senter representerer derfor en annen type kjøpesenter, som kanskje bedre ivaretar et mangfoldig lokalsamfunn. Dette bidrar videre til at brukerne av senteret har en større tilknytting til senteret, et inntrykk som forsterkes av de møtene og opplevelsene vi har hatt der.
‍

ALEKSANDER JOHAN ANDREASSEN ER FESTIVALUTSTILLER PÅ ÅRETS UTGAVE AV ARKITEKTURFILM OSLO. UTSTILLINGEN ELLIPSE VISES PÅ ROM TIL OG MED SØNDAG 06. APRIL. PÅ UTSTILLINGENS SISTE DAG ER DET MULIGHET TIL Å HØRE ANDREASSEN FORTELLE OM PROSJEKTET 14:00-16:00.

‍