Videokunst under trekronene

‍

Du er initiativtaker og kurator for utstillingen Abduction, som presenterer et utvalg kunstnere som jobber med video. Hva får publikum se i utstillingen?

Publikum vil få opplevelsen og inntrykk av å se på videokunst. Vi inviterer seerne til å se og reflektere over videoene. Kunsten gir ikke svar, men stiller spørsmål. Utstillingen stiller viktige spørsmål om hva som blir stjålet\bortført fra livene våre? Jeg tilbyr listen min: ro, mørke, natur, selvtillit og sannhet, men publikum kan se selv og dette er fantastisk!

For eksempel for Asta Grötings videoarbeid mottok vi en beskrivelse fra carlier | gebauer, som er galleriet som representerer henne: 14 objekter svever i luften. Når jeg ser på arbeidet hennes, tror jeg at jeg ser at noen kaster en serie gjenstander i luften, i surrealistisk sakte film. Med parede gjenstander som lær- og gummihansker, og identiske former som ball og vannmelon. Kan det være en langvarig drøm folk har om å fly, eller er det den gamle barneleken "spiselig-uspiselig"? En lek der man i henhold til reglene må stå i en sirkel og kaste ball til hverandre, mens man navngir et hvilket som helst objekt, og hvis det nevnte ordet viser til noe spiselig, må spilleren som ble kastet til fange ballen (= spise), men hvis den nevnte gjenstanden er uspiselig, så må ballen skyves bort. Hvis et uspiselig element er navngitt og ballen blir fanget, regnes gjenstanden som spist. Og de som leker kan le sammen av det faktum at en vogn eller hanske har blitt spist. 

Men kanskje verket til Gröting også kan være en refleksjon over hva som mangler i livene våre for å bremse ned, tillate seg å leve roligere, overfor det som har blitt stjålet eller bortført av det hektiske tempoet i livet, der vi spiser, leser og skriver på farten. Vi er kontinuerlig på sosiale nettverk, og ser etter oppdateringer, i hastesituasjoner, i et rush. Den moderne hjernen er oppbygd til å oppfatte raske klipp, og å stadig skifte oppmerksomhet fra en ting til en annen. Siden den industrielle revolusjon har tempoet i hverdagen fått økende fart. Kanskje det er derfor yoga, meditasjon og selvrealiseringskurs om hvordan å bremse ned tiden har blitt så populære i det siste? Når var det du rolig leste en bok i mer enn 15 minutter, eller sist satt på balkongen uten telefon? Hvis det var nylig, så gratulerer: da er du en lykkelig person! Så denne videoen passer helt riktig til denne utstillingen.

Ellers tenker jeg at i Amilcar Packers film, der han selv er hovedperson, blir selve bortførelsen presentert direkte: en naken mann i en lastebil. Dette er en historie om kroppens skjørhet, og samtidig er den forbundet med et stort antall situasjoner hvor makt er involvert: tortur, tvangsforflytning eller kontroll, som også er relatert til ens eget liv. Om vi snakker om menneskehandel eller påvirkning av usynlige krefter på menneskers liv: sosial kontroll, politiske beslutninger eller sporing av våre aktiviteter på internett. Protagonisten i bilen sliter med å holde seg i sentrum. Du kan "lese" verket som en metafor for menneskets kamp mot naturkreftene og fysiske lover, menneskets forsøk på å "være på hesteryggen"; i sentrum. Du kan "lese" et verk på helt andre måter, og jeg liker det veldig godt!

En utstilling er en måte å reflektere over problemer på. For eksempel, er videoen "Nordlys" av Rolf Aamot abstrakt, men basert på et naturlig fenomen. Nordlyset kan sees langt fra byens lys i fred og ro. Lysforurensning forstyrrer astronomiske observasjoner og endrer biorytmen til levende vesener. Astronomer klarer ikke å observere stjerner i byen på grunn av den kraftige lysstøyen. Observatoriet nær Oslo er stengt av denne grunn. Lysforurensning stjeler stjernene og nordlyset. I dag lever det meste av menneskeheten under slike lyskupler, i gløden av altfor opplyste byer og forsteder, hvor vi oversvømmes med lysene fra motorveier og fabrikker. Om natten er nesten hele Europa, det meste av USA, og hele Japan et teppe av lys. I de fleste moderne byer ser det ut som om alle stjernene har blitt slettet fra himmelen. Vi ser kun en livløs oransje dis skapt av refleksjon fra byens lys - en refleksjon av vår frykt for mørke. Kunstig lys forstyrrer den økologiske balansen og menneskers helse. Lys tiltrekker seg levende organismer som en magnet, ikke bare møll og sommerfugler som flyr i ild. Flomlys på land og gassfakler fra oljeplattformer til sjøs tiltrekker fugler som sirkler i tusenvis til de faller døde om. Vi utfører et langvarig eksperiment på oss selv: vi forlenger dagen, forkorter natten og tvinger kroppen til å forlate sine normale reaksjoner på lys.

‍

‍

I utstillingen presenterer dere sju videoverk som er laget mellom 1991 og 2020, fra kunstnere fra Brazil, Tyskland, Russland og Norge. Hva har du sett etter når du har gjort utvalget til utstillingen? 

Først om årstall: ja, "Abduction" presenterer verk fra 2020, 2016, 2008 og 1991. Jeg synes det er interessant at vi er vant med å kun se de nyeste videokunstarbeidene på utstillinger, og at de "gamle" videoverkene bare finnes på retrospektive utstillinger eller store biennaler. Hvorfor viser kunstnere bare nye verk på utstillinger? Og hva med fjorårets eller verket for ti år siden? 

Jeg lette lenge etter kunstverk til utstillingen. Det er ett tema og min visjon om hvordan det skal være. Under mine reiser og kunstneropphold besøkte jeg forskjellige utstillinger, skrev ned en liste over verk jeg likte. Jeg så på verk av et utvalg norske kunstnerne i Videokunstarkivet. Jeg var kjent med noen kunstnere fra arbeid i andre prosjekter. Det var ikke mitt mål å vise forskjellige kunstnere etter geografisk beliggenhet. Jeg er opprinnelig fra Russland, men jeg jobber med kunstnere fra hele verden, og dette er det perfekte settet med verk for utstillingen tror jeg.

‍

‍

Utstillingen vises ute, i parkanlegget Kontraskjæret et steinkast fra Akershus festning. Hva var det som fikk deg til å ville arrangere utstillingen nettopp utendørs i det offentlige rom og ikke innendørs i et galleri?

Jeg har jobbet med museer og gallerier i mange år og jeg vet hvor mange som besøker utstillinger. Da jeg bodde i Murmansk, trodde jeg at det kun var i Russland at de samme 100 menneskene kommer til utstillinger, et kunstnerisk samvær. De samme menneskene møtes på alle åpninger av utstillinger eller arrangementer. Det er nesten ingen nye ansikter. Jeg har bodd i Oslo i tre år nå, og observerer at situasjonen er den samme her. I denne delen av trilogien ønsket jeg at kunsten skulle komme ned fra veggene i galleriet og ut i parken, ut til mennesker.

Mens vi monterte utstillingen hadde vi mange samtaler med forbipasserende. Dette var mennesker som ikke visste hvor de skulle se kunst eller hva videokunst er. Mange sa at de var flaue for å gå på galleri fordi de forstår lite eller ingenting om samtidskunst. De forbipasserende som var nysgjerrige spurte "Hva gjør dere? Og hva er dette?". For første gang i livet har mange lært at dette for eksempel er videokunst. Videokunst har det mest transparente og fleksible kunstspråket og det er bra for første møte med kunst. Dette er et demokratisk prinsipp. En vaktmester i parken hadde for eksempel stor interesse og ønsket å gå til galleriet og se den delen av utstillingen som er i BOA. Det er veldig viktig for oss å venne folk til kunst, å vise at det er fantastisk, å interessere dem og invitere dem til å utforske videre. Vi ønsker å gjøre utstillinger ikke bare for venner, profesjonelle og andre kunstnere, men for alle.

Vi har en god forklaring i pressemeldingen vår: Det er et radikalt eksperiment å vise videokunst utendørs på årets kaldeste tid. Vi håper lysene fungerer som fyrtårn for positiv stimuli, og kan bli et sted for refleksjon for alle Oslos innbyggere. For det er nettopp utendørs, iblant menneskene, i en park - en representasjon av naturen, at vi håper å skape en form for nærhet, intimitet og håp.  

‍

‍

Utstillingen som vises på Kontraskjæret er siste og avsluttende del av en trilogi av utstillinger. Kan du si noe om denne trilogien?

Abduction er del tre. Første del, “Induction”, og andre del, “Deduction”, ble vist i Murmansk i Russland. Utstillingskonseptet søker to retninger, den ene det abstrakte og poetiske i hverdagslivet. Arbeidene som er valgt, retter seg mot en abstrakt form og poetiske referanser, med utgangspunktet i en absurd og lakonisk tilnærming, ved å benytte et utvalg av teknikker; fotografi, animasjon, nyhetsfragmenter, analog video og lydinstallasjon. Konsolideringen av forskjellige kunstneres videoarbeider, i et område, bygger opp under konseptet selvrefleksjon. Dypdykket i arbeidene gir en base for å lære om seg selv og verden, og tillater oss å være i dialog med kunstnerne.  Arbeidene i den første utgaven (Induction) var sammensatt av en meditativ stemning, en selvreflekterende tilstand, og var valgt basert på prinsippet induksjon; fra det partikulære til det generaliserte. 
De besøkende gjestene ble tilbudt å lage deres egne logiske konklusjoner og sammenligne kunstnerens subjektive tanker og generalisere dem, til å bygge en felles verdensoppfatning satt inn i videoarbeidenes elementer.  

Utstillingen “Induction” inkluderte arbeider av internasjonale samtidskunstnere: Jouko Alapartanen, (FI), Andrea Bakketun (NO), Lars Brekke (NO), Ivan Galuzin (NO), Ane Hjort Guttu (NO), Kaia Hugin (NO), Roderick Hietbrink (NO/NL) og Vemund Thoe (NO). Induktiv tenkning involverer en prosess med en slutning basert på overgangen fra en bestemt posisjon over til en generell. 

Den andre delen av trilogien ble presentert i galleriet vårt ч9 gallery. A K DOLVEN (Norge), Yafei Qi (Kina), Sean Snyder (USA), Natalia Egorova (Russland), Antonio Pauсar (Peru / Tyskland) deltok i utstillingen. Deduction (Latin: deductio - deriving) er den viktigste prosessen i et logisk resonnement, tenkemetoden som fører til en logisk konklusjon der en bestemt konklusjon er avledet fra en generalisert. Argumentkjeden der elementene er sammenkoblet av logiske konklusjoner. Trekket er det motsatte av induksjon, som ikke gir pålitelig, men sannsynlig kunnskap. Under pålitelige premisser gir deduksjon garanterte nøyaktige konklusjoner. Deduksjon av sannhet gir sannhet.
Innenfor denne utstillingen beveger vi oss fra det generelle verdensbildet til private historier. Vi foreslår at tilskuere prøver å finne sannheten og trekke sine egne konklusjoner basert på nøyaktige premisser fra forskjellige kunstnere som jobber i forskjellige deler av verden.
Fem kunstnere tenker på sammenkoblingen av fenomener som et menneske, natur, sivilisasjon, frihet i sine verk. Alle verk forenes av bevegelse: kaotisk og rastløs (AK Dolvens isfjell), avbrutt og skjør (Snyder's drone), sakte, meditativ og glatt (mennesker i Yafeis verk), ritual (Pauсar), ensformig og repeterende (trinn av Egorova). Levende eller død? Natur, mennesker, maskiner - hvem hersker? Er folk ubetydelige og svake eller sterke og mektige?

Den siste, 3 del er "Abduction" er en visuell fortelling om sivilisasjon og progresjon i den moderne verden, presentert gjennom abstrakte teknogene bilder, absurde visjoner og avvikende fakta. Ordet bortføring (Abduction) har flere betydninger. Det kan være å bli bortført av romvesener (minner av å bli bortført av ikke-menneskelige vesener fra andre planeter), bortføring i anatomi (en type bevegelse som trekker en struktur eller lem bort fra kroppens medianplan), og som en metode for tenking. Bortføring kan også ha mange forskjellige betydninger innenfor AI (kunstige intelligensmaskiner) og forskning. Utstillingen kan sammenlignes med en situasjon hvor fortausgjengeren ser inn i et butikkvindu for å beundre seg selv, eller for å korrigere håret, og plutselig får et skifte i oppmerksomheten ved å se at bak vindusfasaden er en annen verden hvor selgeren stirrer på oss fra innsiden.

Vi tror at vi har kontroll over livet, men hvordan kan vi være sikre på at virkeligheten er virkelighet, og ikke vår egen oppfinnelse? Alt vi opplever, hele verden lever inne i hjernen, men hjernen er i verden - noe som er et  berømt paradoks fra Vladislav Lektorsky - en sovjetisk og russisk filosof som er spesialist innen kunnskapsteori, psykologi og vitenskapsfilosofi. Hva vil skje videre med økologien, med planeten, med oss med et slikt regime og en slik livsrytme? Det primitive mennesket levde i jakten, i stress, så hvorfor har ingenting forandret seg over så lang tid?

‍

‍

UTSTILLINGEN ABDUCTION ER KURATERT AV GLAFIRA SEVERIANOVA OG MEDKURATOR IVAN GALUZIN. UTSTILLINGEN ER DEL AV BOA IN PUBLIC SPACE, SOM ER BILLEDKUNSTNERNE I OSLO OG AKERSHUS’ (BOA) SATSNING PÅ KUNST I OFFENTLIG ROM. DELTAKENDE KUNSTNERE: ALEKSANDER JOHAN ANDREASSEN (NO), AMILCAR PACKER (BR), ASTA GRÖTING (DE), DMITRY MOROZOV (RU), ROLF AAMOT (NO), TOR JØRGEN VAN EIJK (NO), TOR-FINN MALUM FITJE + THOMAS ANTHONY HILL (NO).  ALEKSANDER JOHAN ANDREASSEN UNDERVISER PÅ VIDEOLINJEN VED OSLO FOTOKUNSTSKOLE.